Avreise til Villa Maria del Triunfo..

Saa er dagen foer avreise kommet...og jeg sitter her paa internettkafeen i Campoy med veldig blandede foelelser. Jeg har hatt det kjempefint her, men jeg tror det blir veldig greit aa gjoere noe annet naa. Komme litt igang, foele seg litt nyttig. Naa gaar vi bare rundt her, foeler meg mer som en turist enn en som er her for aa hjelpe andre. Men snart skal jeg proeve aa hjelpe andre saa godt jeg kan. Jeg gleder meg til aa reise paa senteret, faa moete jentene ordentlig, laere alle navna (som nok blir en utfordring), faa hoere historiene til jentene som bor der, leke med alle de soete barna, holde de smaa babyene. Mange ting aa se frem til, men noe av det blir nok toeft til tider ogsaa. En opplevelse paa godt og vondt.

Idag hadde vi siste dag paa spanskkurset, og det var nok en lettelse for mange. Men vi har jo laert noe da, selv om ikke ting har vaert saa systematisk. Vi fikk tilbake eksamenen vaar, og fikk til og med et kursbevis der de hadde delt oss opp i nivaa, ikke no tull paa Euroidiomas! Saa fikk vi en slags fersken-juice i champagneglass, smaa soete Peru-kaker, en liten veske, i ekte Peru-stil og hilsen fra rektor. Saa kom vi til avskjeden, triste greier. Naa har alle reist til Bolivia!! Helt utrolig trist. Var ikke saa forberedt paa at vi maatte skilles, har hatt d saa fint sammen med alle sammen til naa, men plutselig maatte alle reise!:( Kommer til aa savne alle sammen kjempemasse, spesielt mine kjaere Campoy-jenter Hanne og Anna, men er heldigvis ikke saa lenge til vi sees igjen. Mest sannsynlig i slutten av desember-januar. Vi har planer om aa feire nyttaarsaften sammen, og jeg og Silje har planer om aa reise til Iquitos for aa besoeke Camilla og Elise, haaper vi faar til det!:)

Saa naa har jeg bare igjen aa pakke kofferten og si ha det til familien min. Saa baerer det til Villa Maria. Nytt sted, nye folk, nye utfordringer. Jeg aner ikke hva som venter meg, men jeg har hoert at ting er ikke bedre enn du gjoer dem til selv, saa jeg velger aa tenke at det blir bra, og at vi faar det bra. Uansett, jeg gaar heldigvis aldri alene :)

Til slutt noen bilder :)

Her er jeg paa en restaurant med familien min. Señor Andrè, señora Rosa, meg, Rosa og hennes soenn Jeremy (10 aar). Lille Melanie paa 6 aar var der ogsaa, men hun syns det var saa goey aa se paa kelneren naar han tok bilde at hun valgte aa staa bak kameraet. Her spiste vi en av de tradisjonelle rettene til Peru, ceviche, som er saann ca det verste jeg har smakt i hele mitt liv, for aa si det mildt. Men, jeg kan i alle fall skryte av at jeg, Stine Helen Saether, har spist raa fisk!! Det hadde du aldri trodd pappa!!;)

Her er meg og lille Belen paa 6 aar!:) Hun er barnebarnet til señoraen min, er 6 aar, veldig soet og elsker aa snakke:)

Til slutt maa jeg bare legge inn dette bildet. Dette er de trofaste Securitas-vaktene vaare i Zarate (der vi skifter buss naar vi reiser hjem fra skolen). De passer paa at bussen vaar stopper og at vi har det bra! Fra venstre: Cesar, Luis og selvfoelgelig; Josè, som er sjefen, og i foelge Hanne; hennes kjaereste (Zarate-kjaereste). Vi har sett disse hver dag siden vi kom hit til Lima, faktisk ganske hyggelige. Men, vi har laert noe, vi sa at vi ikke hadde tlf her i Peru!;) Les vamos a extrañar!!;)

Producto Peruano :)

Er et utested i Lima, som viste seg aa vaere et helt utrolig kult sted. 31.oktober var det Halloween, og i denne byen her feirer de visst dette. Faktisk saa mye at 1.november er en fridag, for alle! Veldig bra. Vi klaga ikke paa det. Saa vi bestemte oss for sjekket trykket i sentrum av Lima, naermere bestemt Miraflores. Maalet var Producot Peruanos. Da vi kom dit var koeen veeeldig lang, og jeg saa for meg flere timer i den koeen. Men plutselig fikk vi bare gaa helt foran, og slippe inn med en gang. Om dette var fordi vi var mange eller fordi vi er hvite, det vet jeg ikke. Men uansett, vi slapp aa staa i koe, noe som ikke var meg imot. Det var en kul plass, med masse kul musikk. Mye peruansk musikk, som alle peruanerne kunne utenat, men utrolig bra dansemusikk. Saa aa danse, var i grunnen det vi gjorde hele kvelden og natta. Utrolig moro. Det var ogsaa en dame som holdt en liten konsert, hun er visst veldig kjent, for ALLE unntatt oss kunne alle sangene hennes utenat, men vi hoia med, og hadde det dritgoey!!;) Men det var helt syykt varmt der, saa vi svetta saa det rant av oss, og jeg maa innroemme at jeg var rimelig sliten naar vi gikk derifra. Men jammen var det moro! Paa vei for aa finne en taxi stakk vi innom et sted for aa kjoepe noe aa spise og drikke. Paa veien dit traff vi en liten gutt som tigga penger. Men i stedet for aa bare gi han penger, saa kjoepte vi litt mat til han. Han var en koselig liten gutt. Trist at han maa springe gatelangs midt paa natta. Men han sa han gikk paa skolen da, saa vi faar ta ham paa ordet. Han fikk ihvertfall mat i magen, og en tier til bussen hjem, det var dagens gode gjerning!:)

Enjoy noen bilder fra vaar heftige Halloween-feiring;)

Hvorfor vil peruanske barn ha autografen vaar naar de ser oss?? Det er en ting jeg synes er veldig rart. Vi var litt turister her en dag, og var paa et museum i "Centro Historico" her i Lima, som er den gamle bydelen, med massemasse fine bygninger. Vi var aa saa de gamle katakombene, sykt altsaa. Masse beinrester og hodeskaller overalt, aesja.

Saa naar vi var ferdig paa museumet gikk vi en tur i en park. Ganske koselig, vaeret var fint, humoeret var bra, og vi var i godt selskap:) Saa plutselig skjer det, at en skoleklasse, som stod aa venta paa bussen faar oeye paa oss. Og med en gang de ser oss, bokstavelig talt stormer de bort til oss med skriveboka og blyanten i haanda. Saa vi skrev autografer saa det stod etter, og alle spurte selvfoelgelig hvor vi kom fra. Noen av de ville til og med at vi skulle adoptere de. Syke tilstander spoer du meg. Vi kom oss nesten ikke derifra, men klarte til slutt aa riste de av oss. Men de er jo soete da, de peruanske barna:)

Som dere ser, ville alle barna bli tatt bilde av, og det var igrunn umulig aa bare ta bilde av noen, med en gang de saa kameraet bare hoppa de sammen, og de syns selvfoelgelig det var superspennende aa se seg selv paa skjermen etterpaa.

Saa naa, tror jeg nesten at jeg vet hvordan det er aa vaere kjendis.. Ihvertfall nesten.. Tror jeg..

Saa var tiden kommet for vaart siste prosjektbesoek her i Lima. Denne gangen bar det til Villa El Salvador (eller no saant). Her besoekte vi et ungdomsprosjekt. Noe lignende La Restinga, for dere som vet hva det er. Vi kom til et veldig fargesprakende hus, i et stusselig stroek. Villa El Salvador er et distrito som har vaert plaga med mye vold og ugagnsskap. Mange banderos som lager braak. Saa for aa proeve aa forhindre dette, har de klart aa skaffa et slags ungdomshus. Der har de forskjellige "talleres", aktiviteter som de kan delta paa, for at de skal ha andre ting aa gjoere paa, og ogsaa stimulere deres kreative evner. De har holdt paa i 7 aar naa, og vi fikk moete en del av de ungdommene som deltar der. De driver med musikk, mye teater og dans, sjonglering av forskjellig slag etcetc. Det var en herlig gjeng som moette oss, og vi kunne med en gang kjenne den gode stemninga i huset. De spilte musikk for oss, og de hadde en klovn, som faktisk var ganske morsom, selv om jeg egentlig ikke er saa gla i klovner, likte jeg han! Han tok oss oppe alle sammen, en etter en maatte gjoere forskjellige ting, danse, kaste badeball, vaere stumtjener etc. Moromoro! Saa dansa de for oss, det var utrolig moro, de var saa flinke!! Eneste urovekkende var at de virker aa vaere veldig glad i djevelen. Utenpaa huset var det malt masse diablos (djevler), og i dansen de gjorde for oss var de alle utkledd som djevler. Men jeg tror det var fordi de hadde en slags tradisjonell dans som kalles noe saant som djevel-dansen. De var i hvertfall utrolig flinke, saa energiske, det var ikke vanskelig aa se at dette var et kjempebra tiltak for ungdommen i dette omraadet. Stroemmestiftelsen holder paa aa skal innlede et samarbeid med de, det tror jeg blir kjempebra. Sikkert kjempeartig aa jobbe med den gjengen!:)