Litt mimring...savner det herlige stedet med de herlige jentene,barna,babyene...

Bildeserie om hvordan man skal gå frem når man vil ha en høne til middag,men d man har er en levende høne...herlig:D

Tilbake i Norge...

Nå er det 2,5uke siden jeg kom tilbake til Norge. Var veldig merkelig å komme tilbake, sånn egentlig, og jeg har brukt disse ukene på å lande litt. Har tenkt mye på hva som har forandra seg siden jeg dro til Peru, men har ikke kommet frem til så mye enda. Eneste jeg ser er at alt her hjemme, Norge, det norske livet, folkene, prisene, tankegangen, er akkurat som når jeg dro. Folk snakker om været, naboen som har kjøpt seg ny hytte og venninna som har pussa opp kjøkkenet. Men jeg må si at jeg ikke føler meg helt som den samme, på innsiden. Høres kanskje rart ut, men det er slik det føles. Jeg har sett så mye, erfart og opplevd så mye på nært hold det siste halvåret, at det hadde vært rart hvis det ikke har forandra meg noe som helst. Det har forandra tenkemåten min, og jeg ser mange ting med Norge nå, som jeg ikke klarte å se tidligere.

Men samtidig, det er lett å falle tilbake til det samme, gamle gode norske livet som er så priviligerte å kunne leve her. Uten å tenke. Men det er vel der det kommer inn, at man må bruke det man har lært og sett. Lett å tenke at man bare er en person, og at det hjelper ikke verden at en person forandrer sitt syn, sine meninger. Men er det en ting jeg har fått sett det de 6 mnd jeg har jobba på mødresenteret, så er det at ALT hjelper.

En av de siste dagene vi var på senteret, ville jentene ha et møte med oss. Vi ble veldig overraska, og skjønte ikke helt hva det gikk i, men vi satte oss ned alle sammen, i en ring. Så sa de at de gjerne ville si oss noe, unnskylde seg. Og jeg må si jeg ble litt paff der jeg satt. Unnskylde seg for hva? tenkte jeg, det eneste jeg kunne tenke på de dagene var at vi snart skulle reise fra de for alltid, og det stakk i hjertet mitt bare ved tanken. Men de tok runden, alle jentene sa noe. De unnskyldte seg fordi de syns de hadde oppført seg dårlig de siste ukene, og alle takka oss fordi vi kom til Peru, fordi vi alltid var der for dem, når de var glade og når de var lei seg. Det gjorde så godt og så vondt på en gang. Ordene varma så sinnsykt, hadde de bare visst hvor mye det betydde for meg, men samtidig, det gjorde så vondt å tenke på at nå var det slutt og at jeg faktisk skulle reise fra de. Tårene mine rant og rant mens de snakka en etter en, og til slutt var det min tur. Det var så mye jeg ville si, men ja, det er ikke mye klokt en klarer å stotre frem på spansk i en slik situasjon. Jeg håper tårene mine talte min sak..

Så kom den aller siste dagen, som jeg trygt kan si er en av de rareste dagene jeg har hatt i hele mitt liv. Vi dro til senteret, og jeg følte meg utrolig rar. Feberen som hadde satt seg fast i kroppen min de siste dagene og nekta å gi slipp hadde jo sitt og si, men det var ikke det som plagde meg mest. Følelsene virra rundt i hele meg, og jeg visste ikke hva jeg skulle tenke eller syns. Da vi kom frem, fikk vi vite at de hadde forberedt felleslunsj, til oss, jentene og hele personalet. Dette varma, jeg ble helt rørt, det var skikkelig opplegg, mat, brus, jentene sang for oss og de kom med gaver og kort. Før vi dro ut var jeg redd for at det ikke skulle gå opp for meg at jeg skulle reise fra de, og at jeg ikke skulle bli trist, men det viste seg at det var ikke noe å bekymre seg for det. Under middagen hadde alle hver sin lille tale, full av tårer og fine ord, som gikk rett i hjertet mitt. Vi fikk ryggsekker i tradisjonelt inka-mønster hvor de hadde sydd på navnet vårt, utrolig søtt!

Så begynte det å nærme seg kvelden, og tiden var inne for å dra. Jeg var kjempeoptimistisk en stund og tenkte at nå hadde vi hatt en så fin dag sammen med jentene, tulla og tøysa, tørka tårer, ja alt, så da følte jeg virkelig at tristheten min hadde gått over. Vi tok med bagasjen vår ned til porten, og tenkte at vi kunne få alle jentene til å komme dit, for å si hadet en siste gang. Jeg sprang til kjøkkenet for å si fra, og i det jeg kommer inn ser jeg Delia sitte på golvet og gi Rosita mat, min elskede Trinidad med sin lille Joseph, herlige Neolith drar rundt på sin Carlitos, og når jeg ser Trini i øynene ser jeg en slags frykt blanda med tristhet, og store tårer som renner ned gjennom kinnene hennes. Da skjønte jeg at jeg hadde tatt feil, all tristheten var der inne, og det skulle ikke mer til enn et blikk til for å få det ut. Det neste jeg tenkte var, hvordan i all verden skal jeg klare å gå utav den døra?? For alltid? Jeg så på det som helt umulig. Og ville ikke slutte å klemme noen av de. Ingen har noen gang gitt meg så gode klemmer som de jentene der. Så fulle av takknemlighet og kjærlighet. Tårene rant, og lille Christoper kom bort og så på meg med forundrede øyne mens han strakte armene opp mot meg, "porque lloras?? Te vas? Adonde te vas?" Hvorfor gråter du, skal du dra? Hvor skal du dra? Jeg så inni det skjønne ansiktet til denne lille gutten, som hadde irritert meg, gledet meg, ertet meg, fått meg til å eksplodere, gått meg på nervene, holdt meg med selskap og fått meg til å le så mye hver gang vi lekte "trykke-hverandre-på-nesen-leken", og skjønte hvor glad jeg var i ham og at jeg kom til å savne han så utrolig mye. Hvem skal nå ha tålmodighet med denne gutten? Hvem skal passe på at han spiser maten sin om kvelden?

Men tiden var jo inne for å dra, det gjorde bare så utrolig vondt i hjertet mitt... Jeg vet jo at de klarer seg uten meg, det er jeg 100% sikker på. Det gjør bare så vondt at jeg ikke får være der for dem lenger og se hvordan de utvikler seg, og vokser opp. Det var så mye jeg ville si der vi stod og klemte hverandre, ingen ville slutte, og jeg kjente at jeg hadde ikke sjans jeg heller, null viljestyrke, men så mange kloke ord ble det ikke, mest tårer og gode klemmer. Jeg tror igrunn at en god klem kan si mer enn nok..

Til slutt klarte vi å åpne døra, og gå ut...det tror jeg er noe av det verste jeg har gjort, eller, det vet jeg igrunn. Vi gikk bortover veien, så oss tilbake, og så hvordan de vinka og ropte etter oss gjennom sprinklene på den blå porten. "Chao chao chao". Jeg prøvde å ta meg sammen, men hadde ikke sjans. Jeg burde kanskje vært den voksne, et forbilde, som klarte å ta meg sammen og oppmuntre de, men ja, slik ble det da ikke, hadde ikke krefter nok.

Men en ting som har gått sånn innpå meg er det at jeg ikke vet hvor mange ganger jentene sa "no te olvides de nosotras!" Ikke glem oss! Hvordan kan jeg noensinne klare å glemme de??? Hvordan kan de tro noe sånt?? Helt ufattelig spør du meg.. Jeg kommer jo såklart aldri til å glemme noen av de herlige jentene mine. Jeg tenker fortsatt på de, hver dag, spesielt de jeg var nærmest. Følte virkelig at jeg dro fra de, og noen av de når de virkelig trengte meg. Men sånn er det bare, tiden var inne, og jeg hadde uansett ikke noe særlig mer å gi, batteriet var gått tomt, energinivået lavt.

Før jeg reiste ut, hadde jeg ikke tenkt så mye på om det var et offer for meg å tilbringe 7mnd i Peru. Tvert imot, jeg så på det som en mulighet, en erfaring, en mulighet til å bidra med noe, gjøre noe for folk som ikke har så mange muligheter og et så enkelt liv som meg. Så det jeg ser nå, er at hvis du virkelig vil gjøre noe for noen, så gi av deg selv, og bruk tid på andre mennesker. Vi norske tenker så lett at det å hjelpe fattige, noen i en vanskelig situasjon er å hjelpe de økonomisk. Ofte er dette nødvendig, men man kan også gjøre utrolig mye ved å bruke mennesker, personer som kan gi av seg selv, være der for andre som trenger de.

Hjelpe mennesker ved å gi av sin egen tid og være der for dem, tror jeg er noe av det mest verdifulle man kan gi til noen...


Meg selv med mine to engler, Trini og Edith :)
Finnes det en skjønnere unge i denne verden??? Jeg tviler, min herlige lille Joseph, te extraño mi querido!!!

En liten spontanblogg fra vaar standard internettkafe i Miraflores....

Naa er det bare 12 dager til flyet gaar hjem til Norge, og det hele foeles ganske absurd. Jeg har aldri vaert i noen lignende situasjon foer, der tankene mine er saa blandede. Har aldri opplevd det aa ha saa motsigende tanker i hodet mitt, paa en gang.

En del av meg vil hjem, hjem til det samme gamle, normale Norge, som jeg kjenner. Der jeg vet hvordan ting funker, skjoenner hvordan folk tenker, og der folk ikke snur seg paa gata etter deg og ser paa deg som om de aldri har sett folk foer, bare fordi man er hvit i huden. Det kan jo hoeres herlig ut det at folk faktisk snur seg etter deg paa gata daglig, og forteller deg hvor vakker og pen du er hver dag og om ikke du vil bytte oeyne med dem. Men ja, jeg vet ikke, det kan bli litt i det meste laget, for min del! Jeg tror ikke jeg kommer til aa savne det, men vi faar se, etter noen mnder i Norge, kanskje jeg vil savne det likevel!;) Spoer meg om 3 mnd:p

En del av meg vil ogsaa vekk, hjem, fordi jeg foeler jeg har mer enn nok inntrykk og opplevelser innabords akkurat naa. Jeg har saa mange historier, og foelelser og tanker, at jeg ikke klarer aa bearbeide det saa mye mens jeg er her. Naar man er midt opp i det saa er det saa vanskelig aa tenke klart. Og avogtil kjenner jeg at jeg er glad jeg snart skal vekk fra alle de problemene som finnes i det landet her. Det er faelt aa innroemme det, men saann er det. Er ikke lett for en stakkars nordmann og komme hit, og se all fattigdommen og problemene som finnes her, det er saa mange ting som man aldri har sett foer, og aldri kan forstaa helt ordentlig, fordi vi nordmenn lever et saa priviligert liv i Norge. Men som mange har sagt foer meg, det er jo saa urettferdig at jeg bare kan velge aa vaere her i en kort periode, og deretter bare sette meg paa flyet hjem og slippe aa se alt det vonde. Det er da man skjoenner hvor fint vi har det i Norge, og at det egentlig bare er flaks at vi er foedt i et rikt land som Norge. For selv om jeg reiser herifra, saa vil ikke det si at fattigdommen i Peru ikke finnes mer. Det finnes fortsatt like mange peruanere som overlever av soeppelet de finner paa gata, av karamellene de selger paa bussen, noen tjener penger paa aa vaske bilrutene til folk eller gjoere akrobatiske hopp i en rundkjoering. Den eneste forskjellen er at naar jeg reiser til Norge igjen slipper jeg aa se det, jeg er saa heldig at jeg kan ta avstand fra det, og dermed ikke tenke saa mye paa det.

Det finnes ogsaa like mange tenaaringsmoedre i Lima, og i Peru generelt. Men jeg haaper at jeg har vaert med aa forandre livet til noen av de faa som jeg har blitt kjent med i de mndene jeg har jobbet paa senteret. Jeg haaper og tror at jeg har gjort en forskjell, at jeg faktisk har faatt hjulpet noen til aa komme i gang, som vi saa fint sier i Stroemmestiftelsen. Jeg har vaert saa priviligert aa faatt bli kjent med saa mange herlige jenter, og noen av de helt fra de var gravide, til de har faatt barnet sitt. Noen er saa utrolig redde foer de skal foede, men jeg har faatt sett hvor stor morskjaerligheten kan vaere, og hvordan morsinstinktet klarer aa snu frykt om til kjaerlighet og omsorg, saa snart de faar et nyfoedt barn i armene. Til tross for at mange av de er saa unge som 13 aar.

Saa en annen del av meg vil bli her, fortsette aa hjelpe jentene mine, hjelpe dem til et bedre liv, gjoere det lettere for dem, motivere dem til aa ville studere, jobbe og ta vare paa barnet sitt. Men jeg velger aa se det slik at jeg har gjort mitt naa. Det har vaert toeffe perioder, daarlige perioder, gode perioder, givendes dager, og dager som bare har vaert helt haaploese og fulle av utfordringer paa mange plan. Men jeg har gjort mitt beste, utifra det jeg har hatt aa gitt, og jeg kommer aldri til aa glemme en eneste en av jentene mine, og kommer til aa ha hver eneste en av de med meg i tankene og boennene mine, selv naar jeg reiser tilbake til Norge.

Det var noen tanker i natten, kanskje litt forvirrende tanker, men det forklarer isaafall ganske greit hvordan det er opp i hodet mitt naa. Mine motsigende, forvirrende tanker! Hehe... Naa har jeg bare en uke igjen og jobbe, saa naa gjenstaar det bare aa gire seg opp til en siste uke med jentene og de herlige babyene, og de 2 siste bursdagsfeiringene (som det har vaert aaltfor mange av i det siste!!!).

Oensker alle dere paa Fokus og Team Nettverk velkommen tilbake til Norge, og gleder meg SAAA utrolig masse til aa se dere alle igjen paa Hald, 2.mai!:) Dere andre Act Nowere maa ha noen kjempefine siste dager paa praksisstedene deres!! Og til alle mine kjaere nieser, nevoer, broedre, soestre, pappa, reservemamma, bestemor, bestefar, tanter, onkler, venner (noen som foeler de ikke hoerer hjemme i noen av disse kategoriene og har forslag til andre???) :gleder meg utrooooolig masse til aa se dere igjen!!!!

Take care alle sammen!

Mange varme hilsener fra Stinemor i Lima:)

"Jeg kommer til aa graate saann naar du drar, hvorfor maa du dra tilbake?" Et par taarefulle, brune oeyne ser inni mine, mens hun klemmer meg hardthardthardt. Kjenner at taarene renner nedover kinnene mine. Jeg foeler at jeg ikke kan dra, fordi denne 15aar gamle jenta trenger meg.

De mnd jeg har hatt paa senteret, har jeg hatt en jente som har blitt veldig spesiell for meg. Det hoeres kanskje litt dumt ut, siden jeg er jo der for aa vaere der for alle jentene. Men det er jo alltid slik at man blir bedre kjent med noen, og ikke saa godt med noen, av ulike grunner. Jeg fikk raskt kontakt med henne, og hun begynte litt etter litt og aapne seg mer og mer for meg. Jeg husker foerste gangen hun fortalte meg historien sin, om oppveksten sin, om moren som slo henne og sa at hun ikke var glad i henne, hvordan de utallige stefedrene hennes misbrukte henne, helt til hun stakk av og traff han som er far til babyen hennes, og jeg husker hun spurte meg om hvorfor det ikke er greit at en 15 aar gammel jente er sammen med en som er 29 aar. "Vi er jo saa glade i hverandre", sa hun. Jeg forklarte henne litt om ulike problem som kan oppstaa i et saant forhold, men jeg vet at det ikke forandrer foelelsene hun har inne i seg.

En gang fant jeg henne graatende i senga si, paa Valentines Day. Hun hadde haapet at han skulle komme og hilse paa henne, paa kjaerlighetens dag, men det gjorde han ikke. Saa sa hun at han er bare en loegner, som lover ting han aldri holder, og jeg fikk lese et brev som han hadde skrevet til henne for et aar siden, der han lovet gull og groenne skoger, loefter som aldri har blitt oppfylt. Men jeg vet at selv om hun sier stygge ting om han, saa forandrer det ikke foelelsene hun har for ham. Jeg kjenner igjen disse kriblende foelelsene man har inni seg som en forelska 15aaring, man tror man har funnet noe som skal vare resten av livet, og man kan bare ikke forestille seg at man skal forelske seg i noen andre. Vi alle har hatt en "foerste kjaerlighet", det har denne jenta her ogsaa. Det som er annerledes er at denne jenta har et minne, og et stort ansvar, for resten av livet av sin foerste kjaerlighet; nemlig soennen sin. Et minne som alltid vil faa henne til aa huske ham, hun blir minnet paa det hver dag. Jeg spurte henne hva hun skulle si hvis han kom paa besoek en dag, hvordan hun kom til aa reagere. Da sa hun at hun sikkert ikke kom til aa klare aa vaere sint, for hun ville ikke oedelegge de stundene naar hun foerst faar se ham. Da vil hun bare smile og vaere med ham, og alle de vonde tingene forsvinner. Jeg skjoenner henne saa godt, men kjenner at jeg blir saa provosert, det brenner inni meg, og jeg faar lyst aa riste denne mannen og si at han maa ta ansvar for sine handlinger, og slutte aa love ting som han ikke har tenkt aa holde. Han ser ikke hvor mye han saarer henne, men det gjoer jeg. Jeg kan ikke gjoere noe, annet enn aa vaere der for denne jenta, spesielt naar hun har det vondt. Men snart maa jeg reise..og hvem skal da vaere der for henne???

Heldigvis har hun andre folk rundt seg, naar jeg reiser, men jeg vil saa gjerne vaere der for henne. Vil saa gjerne hjelpe henne videre. JEG vil vaere der. Hun er saa ung, og allerede opplevd ting i livet sitt som jeg ikke engang kan forestille meg...men jeg vil saa gjerne at hun skal klare seg, faa et liv utenfor senteret og skape et godt og trygt hjem for soennen sin.

Kanskje faar jeg se henne igjen en dag, kanskje ikke...saa faar jeg bare haape at det jeg har gjort hittil for henne mens jeg har vaert her med henne har hjulpet henne. Det har iallefall betydd kjempemasse for meg og jeg kommer aldrialdri til aa glemme denne herlige jenta mi, med de store brune oeynene og det nydelige smilet....

Biiiilder!:)

Det blir vel alltid slik at den siste tiden saa tar man masse bilder, sant? Hvertfall er det slik for meg, naa naar jeg er klar over at jeg skal dra snart, saa tenker jeg at jeg maa ta mange bilder. Blir ikke saa naturlig aa gaa rundt med kameraet hele tiden naar man bor et sted, i hverdagslivet. Men naa har jeg da gjort en innsats, for aa dokumentere at jeg faktisk har vaert paa senteret og i Peru!;)


Begynner med denne bedaarende lille tassen, herlig:) Legg merke til sproeyta i haanda hans! Hehe.. jeg maa bare understreke at vi bruker disse til aa gi de medisiner!;)

Hva gjoer man naar man har glemt noekkelen paa rommet og ikke gidder aa gaa hele den lange veien for aa hente den? Jo, da kryper man inn vinduet. En metode som faktisk brukes daglig hos oss..!

Jentene eeeelsker aa bli tatt bilde av, saa de stiller gladelig opp paa bilder, til og med med melkespreng;) Noen elsker aa lukke oeynene paa bilder, av en eller annen grunn....

Denne jenta fylte 16 aar igaar faktisk, den lille gutten hennes fylte 1aar i februar, nydelige begge to, ikke sant? Jeg elsker den lille tassen! Naa naar han har laert seg aa gaa er han om mulig enda soetere, og kommer rett som det er og dunker paa doera til rommet mitt:)

Her er den minste babyen vi har naa. En liten engel sant? Han er naa ca3uker tror jeg, paa bildet er han ca2uker... Men de skal reise fra senteret denne uka, for de har heldigvis en bra familie, som kan ta vare paa de:)

Pynte til bursdag er alltid goey!!! Noe som vi har gjort en del ganger naa, og flere ganger blir det, siden vi faktisk har 6 bursdager denne mnd:) Og etter en del diskusjoner, har jeg faatt gjennom at det er greit at vi har en fest for hver, i stedet for en stor for alle;) Det gjelder aa staa paa litt, og ikke gi seg:D

Jentene bader babyene sine hver dag. Noen av babyene liker det, andre ikke. Han her liker det veldig godt. Er alltid fin og ren og blir passet godt paa av den 14aar gamle mammaen sin:)


Til slutt har vi denne skjoenne jenta, med det lure gliset sitt. Hun er ei nydelig lita jente, som har en litt for utaalmodig mamma. Saa en mer rampete jente skal man lete lenge etter!!! Men om man tar seg tid til henne er hun den skjoenneste i verden. Hun er 2 aar snart, men snakker ikke saa mye, saa jeg proever aa laere henne nye ord, og det funker ganske bra, denne uka har hun laert 5-6 nye ord tror jeg!:)

Vi er kommet til midten av mars, nei, faktisk lenger! Og om 5 uker idag sitter jeg faktisk paa flyet hjem, til Norge.. Kjemperart aa tenke paa det. Kan nesten ikke forestille meg hvordan det blir, og mange tanker surrer rundt i hodet mitt. Jeg har saaklart kjempelyst hjem, men samtidig, jeg har jo ikke lyst aa reise fra alt det jeg har her, alle jentene mine, babyene.. alle de som jeg har blitt saa gla i. Hvis jeg reiser, faar jeg kanskje aldri vite hvordan det gaar med dem videre, hvordan vil livet deres bli? Jeg faar aldri se barna deres laere aa gaa, aa snakke. Kjempetrist! Men, det er vel noe med det at man maa vaere fornoeyd med det man faar vaere med paa. De sier at det foerste aaret er det viktigste i et barns liv, er det ikke noe saant? Jeg har jo iallefall faatt blitt med paa litt, bedre enn ingenting.. Og ikke minst, jeg har jo blitt kjent med mange herlige tenaaringsjenter, som jeg aldri vil glemme, og forhaapentligvis bidratt litt der. Men, jeg maa jo reise, alt maa ta slutt, har jeg hoert.

Men det var ikke det jeg skulle snakke om, tenkte jeg. En liten oppdatering var planen:)

Vi har skiftet litt om naa, slik at vi ikke har fri i helgene lenger, men 2 dager i uka i stedet, slik at vi kan vaere hos jentene i helgen. Dette fordi i helgen saa er ikke personalet paa jobb. Saa da er det bedre at vi er hos dem, slik at det kan bli litt kustus paa dem i helgene ogsaa;) Dette er igrunn veldig greit, for det er veldig koselig aa vaere sammen med de i helgene, og veldig greit at vi har ansvaret og har litt mer kontroll paa hva som skjer:)

Ellers saa har skolen startet opp igjen, sommerferien er over, og senteret er naa blitt litt mer livat. Fra 8 til 12 kommer omtrent 60 3, 4 og 5 aaringer fra omraadet rundt senteret for aa gaa paa skolen, og dette oeker lydnivaaet gaaanske kraftig. Vet ikke helt hva det er, men jeg tror at peruanske barn sloss mye mer enn norske barn. De her sloss iallefall mye mer enn jeg gjorde naar jeg gikk i barnehagen og paa barneskolen!! For ja, jentene er ikke noe bedre enn guttene! Men de er soete ogsaa da, og sier mye rart, saa det er moro, og ikke minst; moro at jeg faktisk skjoenner det de sier;)

Vi har ogsaa faatt litt problemer med denne "slossinga" i barnehagen, og hos de eldste barna som bor paa senteret. Vi har en gutt paa 3 aar og 2 jenter som snart fyller 2 aar. En lei tendens som de har faatt er biting! Jeg har valgt aa trekke den konklusjonen at det er han eldste gutten som har laert de det (hvor han har det ifra vet jeg ikke:p), jeg husker en av de foerste dagene paa senteret (i november) at jeg ble oensket gledelig velkommen av vaart lille "krapyl" med et bitt i armen, som faktisk resulterte et ganske kraftig blaamerke. Men ja, jeg valgte aa tilgi ham, siden han faktisk hyylgrein naar han ble konfrontert med det dagen etterpaa;) Og han har blitt bedre, han biter fortsatt litt, men ikke saa mye og ikke meg;) De 2 andre jentene vi har, de er ogsaa noen smaa krapyl avogtil. De er 2 aar, og deres hobby er aa gjoere rampestreker! De bare elsker aa gjoere alt som er galt, slik at de kan faa litt oppmerksomhet! Hehe, hva gjoer man med saant da??? Det er jo saaklart kjempedumt, de maa jo faa litt oppdragelse, men samtidig, avogtil saa gjoer de saa mange rare ting, at man ikke kan holde seg fra aa le:p Litt humor maa vel vaere lov?!

En ting er iallefall sikkert; jeg beundrer alle som oppdrar barn, og som har oppdratt anstendige, ordentlige barn (haaper jeg er et av dem, uansett, pappa, jeg er veldig fornoeyd!!!;) ). Jeg legger meg paa kne!!! Den siste uka har jeg da gjort et iherdig forsoek paa aa oppdra den lille 3aaringen vaar, og det er absolutt den stoerste, mest krevende og vanskeligste jobben jeg noen gang har hatt!! Det har seg saann at 6 av jentene, ei som er gravid, og 5 av de som har barn som naermer seg 1 aar, har begynt aa studere paa kvelden. Dette for aa ikke henge altfor langt etter i skolegangen sin. De drar paa skolen rundt halv 7, og er tilbake rundt halv 11. Dette betyr da at de jentene som er igjen paa senteret, og vi, maa hjelpe til med barna deres mens de er paa skolen. Dette er et stort ansvar og mye arbeid, men det gaar veldig bra. Jeg tenkte at dette maatte jo bare bli vanskelig, 4 barn som skal mates og legges, uten mamman sin! Men det viste seg aa vaere enklere enn jeg i utgangspunktet tenkte:) Jeg har da som sagt proevd aa oppdra den lille 3aaringen vaar, og vil paastaa at jeg lykkes litt bedre enn mange av jentene og moren selv, dette bare pga at jeg har en litt stoerre porsjon taalmodighet enn de! Men jammen krever det mye taalmodighet, oioioi, jeg maa innroemme at jeg maa telle til 10 veeeldig mange ganger, og puste dyyypt for aa ikke si noe jeg ikke burde si, eller gjoere noe jeg ikke burde gjoere. Men jeg klarte/klarer iallefall og gi han mat uten at han begynner aa grine (den gode gamle "gap opp, her kommer flyyyyet"-metoden, eller aa spise omkapp funker faktisk doedsbra:p), og faa han til aa sove uten de store problemene. Det er faktisk en stor seier i seg selv, tro meg!!! Saa jeg foeler meg bittelitt bedre rustet for barneoppdragelse enn tidligere, for jeg tror jeg har proevd meg paa den vanskeligste;) Haaper og tror at mine barn ikke blir saann iallefall! Saaklart, han er en helt utrooolig skjoenn unge, naar han bare vil, og jeg kommer til aa savne han saa utrolig mye, det er ikke mange jeg ler saa mye sammen med som sammen med ham, men ja, problemet er at han eeelsker rampestreker, og gjoer rampestreker for aa faa oppmerksomhet, dette er ikke en bra ting! Men som sagt, han er jo skjoenn da! Og foeler meg litt som en mamma for ham, kanskje litt fordi han som oftest heller vil vaere sammen med meg og Silje enn noen andre, inkludert sin mamma!

Paa babyfronten er det 2 nye babyer naa!! De er vel ca 1 uke gamle! Jeg har bare sett den ene enda, en liten skjoenn jente, og den siste som ble foedt var en liten gutt. Gleder meg til aa se ham ogsaa! Moren til den lille jenta er 15 aar, og moren til guttebabyen er 13 aar! Begge har triste historier...uheldigvis! Hun paa 15 aar vil ikke si hvem som er faren til barnet, men de antar at det er stefaren hennes. Kjempetrist, saa ung, og allerede har opplevd saa sterke ting mentalt. Hun var veldig redd foer foedselen, og nektet aa la seg undersoeke av legen, saa det er vel ganske sannsynlig at hun har opplevd et overgrep. Planen var at hun skulle ta keisersnitt, det gjoer de veldig ofte paa mindreaarige, men av en eller annen grunn saa nektet legen aa gjoere dette paa henne, fordi han mente det ikke var noen grunn for aa utsette henne for det. Saa det ble en vanlig foedsel, alt gikk bra, og resultatet ble en helt utrolig skjoenn liten jente:)

Den andre jenta, paa 13, har ogsaa en fael historie, men heldigvis, hun har en kjempesuper familie som stiller opp for henne, og har hjulpet henne masse. Faren til babyen hennes er mest sannsynlig presten i kirka deres. Tenk det da, en person som familien hadde SAA stor tillit til, ogsaa skjedde dette. Er det rart at denne stakkars 13-aarige jenta har faatt utviklet psykiske problemer til tross for at hun er saa ung?? Ikke i det hele tatt. Planen her var ogsaa at hun skulle ta keisersnitt, men legen var ikke saerlig samarbeidsvillig her heller, men det endte med at hun ble lagt inn paa sykehuset, programmert for keisersnitt. Men natten etter hun ble lagt inn, begynte riene, og da ville ikke legen operere henne lenger, og sa at hun maatte foede normalt. Men denne stakkars jenta var ikke forberedt paa dette. Hun hadde brukt maaneder paa aa psyke seg opp til keisersnitt, og var innstilt paa nesten null smerter. Og her kommer de i siste oeyeblikk, og sier at hun maa foede normalt, med smerter!! Vi var aa besoekte henne paa sykehuset, da var riene i full gang, og hun hadde saa vondt stakkars. Taarene rant paa henne, og hun var heeelt overbevist om at hun ikke klarte det. Men ja, hun maatte jo klare det..og det gjorde hun heldigvis, selv om jeg ikke en gang kan forestille meg hvor hardt det maatte vaere for henne, fysisk, men aller mest psykisk!! Resultatet ble iallefall en liten gutt, som jeg ikke har faatt muligheten til aa se enda. Planen er at hun skal vaere en liten stund hos oss paa senteret naa foerst, ogsaa skal hun dra hjem med familien sin. Jeg er helt sikker paa at hun kommer til aa klare seg kjempefint, hun er en saa sterk jente, og saa moden for aa vaere bare 13 aar, og med en familie som stoetter henne i alt hun trenger. Hun er en av de heldige uheldige, om man kan faa lov aa kalle de det.

Ellers, saa begynner jeg aa forberede meg til de siste ukene paa senteret, foeler meg ikke helt klar til det, ikke til aa reise, saa derfor trenger jeg litt forberedelsestid! Mine kjaere soeskenbarn, Ann Cathrin og Veronica har kommet til Lima, og det var veldig artig!!:) Kjemperart aa plutselig ha de her, det som har vaert min plass saa lenge naa, men utrolig koselig aa tilbringe tid med de, og godt aa ha noen som man kjenner saa godt, naar man har vaert langt borte fra det kjente og kjaere i saa lang tid:) Veronica skal snart reise tilbake til Norge, etter snart 7 mnd i Soer-Amerika, men Annca skal vaere her i Lima helt til juli! Saa blir godt aa ha henne her de siste ukene mine:)

Det tror jeg var denne maanedens oppdatering, forhaapentligvis foelger det mer, foer jeg vender nesen nordover igjen:)

Savner dere alle sammen saa mye!!!!!!!

Mange varme klemmer fra Stinemor i Peru :)

De siste ukene har jeg jobbet med den siste oppgaven min, til Hald (ja for vi gaar jo faktisk paa et studie;) ). Og jeg har skrevet litt om hvordan senteret jobber, hvordan de er en utdanningsinstitusjon, og hvordan de hjelper jentene til aa komme igang (akkurat som Stroemme-stiftelsen hjelper folk i gang!!). Rett og slett en liten oversikt over arbeidet som senteret gjoer. Her er noen utdrag fra oppgaven min:

CEPMA (Centro para Madres Adolescentes) ble grunnlagt 10.januar 2000 mellom ”Asociacion Solidaridad Peru Alemania” (ASPA), ”Centro Desarollo Tecnico Productivo” (CEDETEP), distriktet Villa Maria del Triunfo hvor senteret ligger, og med oekonomisk stoette fra Stroemmestiftelsen i Norge. Intensjonen var aa behandle de mangfoldige sakene som eksisterer av tenaaringsmoedre i den soerlige delen av Lima. De fokuserer paa aa hjelpe moedrene og barna deres, og laerer opp jentene slik at naar de forlater senteret kan de klare seg selv og sannsynligvis har de laert noe som de kan jobbe med senere. De hjelper dem ogsaa med aa bearbeide evt psykiske problemer og proever aa bygge opp selvtilliten deres slik at de kan tenke positivt og ha haap for fremtiden og barna sine.

Senteret rettes mot tenaaringsjenter, hovedsaklig mellom 12 og 18 aar, som enten er gravide eller allerede har faatt baby. De som kommer hit er ofte voldsofre av forskjellig slag. Incest, voldtekt, men mange av de har ogsaa rett og slett bare blitt gravide av uvitenhet. Av mangel paa kjaerlighet, omsorg og oppmerksomhet i familien er det mange som faar kjaerester tidlig, ofte mye eldre enn dem selv, og siden ikke alle har like god kunnskap om prevensjon, og de eldre mennene utnytter de unge jentene, er det mange som er uheldige og ender opp gravide. Noen er heldige med at faren til ungen stiller opp, men dessverre er det mange av de som fraskriver seg alt ansvar, og jenta ender opp paa egenhaand. Fattigdommen i Lima er stor, og mange familier har problemer nok med aa faa endene til aa moetes til vanlig, saa naar en av deres doetre ender opp gravide er det mange som rett og slett ikke klarer aa ta seg av de.

Senteret oensker aa hjelpe jentene med problemene deres. I dette inngaar det aa skaffe dem advokat som kan hjelpe dem til aa faa den hjelpen de har rett paa. Aller mest oensker de at jenta kan gaa tilbake til familien sin og vaere med de, saa de jobber for aa gjenopprette et godt familieforhold. Men i saker hvor dette ikke er mulig, som for eksempel i incesttilfeller, proever de aa finne andre slektninger som de kan faa hjelp hos og bo hos. De leter etter familie, slektninger, tar de inn til samtaler for aa skape relasjoner og se om det er personer de kan stole paa. De sender ikke jentene med de foer de er ganske sikker paa at dette kan gaa bra. Ideelt sett skal ikke jentene vaere mer enn 1 aar paa senteret. Da skal de ha laert det de skal laere, funnet familiaere personer som kan stoette de og mentalt sett vaere klar til aa reise. Dette fungerer ikke alltid i praksis, av ulike grunner, men det fungerer absolutt bedre naa som prosjektet har hatt noen aar aa bygge seg opp paa. Problemer som kan oppstaa er f.eks at jenta ikke har familie, ikke har en bra familie, kommer fra en veldig fattig familie som ikke har mulighet til aa ta seg av de, eller at de ikke er klare mentalt. Mange av de er veldig unge, og allerede saa tidlig i livet utviklet store psykiske problemer.

De er opptatt av at jentene skal laere noe mens de er paa senteret, det skal vaere en utdanningsinstitusjon, og de mener ogsaa at det er viktig aa holde jentene opptatt med noe hele dagen, slik at de ikke faar saa mye tid til aa tenke paa sine problemer. Siden mange av de er saa unge maa mange av de laere hvordan de skal vaske rommet sitt ordentlig, lage mat etc. Men det er ogsaa viktig at de laerer seg aa ha gode rutiner og gode vaner. Rett og slett laere aa ta ansvar. De maa ogsaa laere seg aa ta vare paa barnet sitt, og laere at de maa sette barnet foran seg selv. Mange av de sliter med dette, for i utgangspunktet var det ikke en livssituasjon de oensker aa vaere i. Saa derfor kan det ta tid for de aa laere aa vaere ansvarlige og ta konsekvensene av det som har skjedd.

Som sagt tidligere faar jentene opplaering gjennom daglig rutine. Gjennom dette faar de kunnskap paa materielt plan og paa personlig plan. Det materielle faar de ved at senteret soerger for et sted aa bo, en seng aa sove i, mat og en forsikring som dekker foedsler, kontroller, legebesoek og medisiner. For mange er dette noe de aldri kunne ha faatt hjemme. Men i tillegg til at de faar de materielle, grunnleggende behovene dekket faar de ogsaa kunnskap paa personlig plan. De faar psykologtimer, og har alltid noen og snakke med om de trenger det. Mange av de har vaert gjennom traumatiske opplevelser, og gjennom tett oppfoelging proever de aa bygge opp selvtilliten deres, og gi dem et haap om en bedre fremtid, for dem og barna.

Hjelp til selvhjelp:

Jentene som kommer til CEPMA faar en ny sjanse, og mange muligheter deres familie kanskje aldri kunne gitt dem. De gir de hjelp til aa komme i gang, en sjanse til aa starte paa nytt, borte fra de problemene de hadde foer. Her faar de leve et skjermet liv og dermed tid til aa jobbe med seg selv og laere hvordan de skal godta situasjonen sin og ta vare paa barnet sitt. Men det krever en del av jentene. De maa laere aa godta sin nye livssituasjon, bearbeide problemene sine og ta ansvar. Her passer mottoet til Stroemmestiftelsen godt inn: ”Hjelp til selvhjelp”. Jentene faar kunnskap som senere kan hjelpe dem til aa klare seg paa egenhaand. Paa denne maaten er senteret med paa aa gi jentene en ny start, og tilrettelegger situasjonen for at jentene skal laere aa ta vare paa seg selv og familien sin.

Dette er noe av det arbeidet de driver med, og som dere ser, det dekker mye, og det er virkelig en ny sjanse for en fattig tenaaring i Lima, Peru. De er saa heldige, selv om ikke alle av de klarer aa se det selv. Det er nok ikke lett for de aa sette pris paa den sjansen de har faatt heller. Der sitter de, med et barn som i utgangspunktet ikke er oensket, de er altfor unge til aa bli moedre, har ikke lyst aa ha ansvaret, og frykten over hva som kommer til aa skje med kroppen deres, gjennom graviditeten og ikke minst gjennom foedselen, er stor... Men, her kommer CEPMA inn, og kan hjelpe de med det de trenger, fysisk og psykisk. Og selv om vi bare har plass til 17 jenter, og det finnes tusenvis av tenaaringsmoedre bare i Lima, er det bedre enn aa hjelpe ingen.

Vi liker aa hjelpe folk i gang, sant????

Bloggesisten!!

Jeg ble tatt av Nils-Ove, saa da maa jeg vel bare sende ballen videre, kjipt aa vaere den som ikke gidder aa leke sant?!

"Regler: Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon."

Saa, 6 rare ting om meg selv...

1. Jeg er ikke glad i sjokolade, selv om jeg er jente!
2. Naar jeg gikk i barnehagen brukte jeg og Merete og spise dopapir fordi vi syns det var saa godt
3. Jeg sover fortsatt med bamsen min i senga (til og med i Peru)
4. Jeg bodde 1 aar sammen med 2 gutter jeg ikke kjente fra foer
5. Jeg har bodd 5 forskjellige steder/land de siste 4 aarene
6. Naar jeg var lita kunne jeg bli helt utrolig sint noen ganger!


Det var det, tror det er noen rare ting..

Jeg sender ballen videre tiiil; Elise, Marte, Ragnhild, Eivind, Eline (Hansen Ski) og Aina-Marie!

DA var tiden kommet for litt bilder fra senteret. Ser ved dette at jeg virkelig maa begynne aa ta flere bilder!! Har jo nesten ingen jo.. Men, enjoy;)

Jentene foran porten inn til senteret!:)

Yeah, fint bilde eller???;) Jeg fortsetter med min grimaseopplaering til smaa barn, og jeg maa si at han her er den flinkeste eleven jeg har hatt hittil!Han klarer de alle,til tross for at han bare er 3 aar!!!:p

En ting jentene er veldig flinke til er aa gnage bein, de klarer aa faa av ALT kjoettet faktisk, jeg har myye aa laere, men som dere ser, saa laerer de opp barna sine godt;)

Hvem er soetest?? Jenta eller kyllingen?? Hmmm...