Saa har det da altsaa skjedd....etter 5 mnd i Peru, uten aa ha mista noe som helst, ble jeg altsaa ranet!!!! Arrg! Kjenner jeg blir litt provosert bare av aa tenke paa det!! Hvorfor gidder folk aa gjoere saant da!?!?! Utrolig teit!!

Men jeg ble da altsaa frastjaalet heeele veska mi, uten at jeg merka noe som helst i det hele tatt. "Gaar det an?", tenker dere sikkert..men ja, jeg kan si dere det at det gjoer det faktisk!!! Det skjedde forrige helg vi hadde fri. Vi var paa en restaurant sammen med to andre norske jenter, og spiste lunsj, i Miraflores. Det var bare vi og 2 andre som var i restauranten, og ingen satt i naerheten av vaart bord. Saa jeg la vesken min nede med beina mine. Noe som i utgangspunktet ikke er saa veldig lurt i dette landet. Men jeg tenkte at siden det ikke var noen saerlig andre der, og jeg satt med ansiktet rett mot inngangen, saa var det ikke noen som klarte aa ta den uten at jeg skulle merke det. Saa vi satt og spiste, snakka og hadde det koselig. Og plutselig, naar jeg saa ned, saa var ikke veska mi der lengre. Jeg kjente jeg ble litt stressa, for jeg hadde alle pengene mine, og VISA-kortet i den, pluss alle bilde-cdene mine. Men den var rett og slett ikke der, saa greit var det. Vi lette litt rundt omkring, men borte var den. Vi spurte personalet om de hadde sett noe, men de ble bare kjempeforundra, og sa at det var jo helt umulig, for det hadde ikke vaert noen andre i restauranten. Men den var jo borte, saa mulig maatte det vaere. De ble jo veldig bekymra, og spurte alle de som jobba der om de hadde sett noe, men ja, jeg vet ikke. Det hele var jo veldig merkelig, saa for alt jeg vet, kan jo det like godt aa vaert noen av de, siden de faktisk var de eneste som hadde vaert naerme bordet vaart. Men ja, hva gjoer man da? Turte ikke aa anklage noen av de heller, saa det ble bare til at jeg laante penger av de andre til aa betale maten min, ogsaa gikk vi. Mobilen min mista jeg da ikke, for den hadde jeg i bukselomma, saa det var jo godt at jeg fikk beholde noe!;)

Men som dere skjoenner, hele situasjonen var vannvittig irriterende, og oppi det hele fant jeg ut at det var selvfoelgelig jeg som hadde hatt noekkelen til hoveddoeren paa pensjonatet i min veske, saa naa var altsaa den ogsaa borte! Og jeg maatte selvfoelgelig stenge VISA-kortet mitt. Men jeg hadde jo selvfoelgelig ikke med det nr jeg maa ringe, saa jeg fant ut at det letteste var aa ringe hjem til pappa, og faa han til aa gjoere det. Saa det ordna seg, og jeg fant ut at jeg ogsaa maatte gaa paa politistasjonen og anmelde tyveriet, for aa kunne vaere litt mer sikker paa at jeg faar det igjen paa forsikringa naar jeg kommer tilbake til Norge.

Saa det er den neste delen av historien, virkelig en opplevelse. Vi fant ut ved hjelp av vaar kjaere pensjonat-eier at politistasjonen i omraadet vi var i laa rett bort i gata. Saa vi gikk bort dit, og jeg proevde hele veien aa pugge det spanske ordet for anmeldelse, noe som jeg ikke klarte, for naar jeg skulle spoerre mannen i doera hvor jeg skulle gaa for aa gjoere det, glemte jeg det, typisk!, sier jeg bare. Men vi ble henvist til et rom, med mange skrivebord med politimenn, og fikk en mann til aa ta min sak, eller anmeldelse.

Jeg kan iallefall si at jeg skjoenner litt mer naa hvorfor dette landet generelt, og politiet er saa preget av korrupsjon. De politimennene var jo bare helt userioese, og holdt bare paa aa fleipa og spurte om ikke vi ville ta de med oss til Norge. Men etter vi hadde presentert oss litt, og de skjoente at vi snakka spansk, saa tok han frem den store, tykke boka der de skriver anmeldelser i. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og han skrev ned alle detaljer, alt fra hvor vi hadde vaert til hva jeg hadde tenkt naar det skjedde. Jeg sa alt jeg hadde hatt i veska, og til slutt signerte jeg med underskrift og fingeravtrykk, som man alltid maa her i dette landet. Alt dette gjoer de da for haand, men jeg tenkte at jeg kunne jo spoerre om de kunne skrive det paa pc for meg, slik at det kunne se litt mer ut som et offisielt dokument, men det var da ikke mulig. Inni mellom alt dette her maatte vi fortelle masse om Norge, hva vi gjoer i Peru saa lenge, hvordan de kunne komme seg til Norge, hvor gamle vi er, naar vi vil ha barn, om vi har kjaerester eller ikke, hva vi spiser i Norge siden jeg er saa tjukk, om vi kunne hjelpe de aa laste ned musikk paa pcen deres, vi ble tilbudt vann, men de hadde bare et glass, saa vi maatte dele, og oppi alt begynte de aa ta bilder av oss med mobilen deres. Haha! Gaar det an sier jeg bare! Men hva gjoer man? Det gaar jo ikke an aa gjoere noe annet enn aa le heller. Men jeg maatte jo selvfoelgelig faa en kopi av denne anmeldelsen da, for aa ta med meg til Norge, saa han politimannen som hadde min sak tok meg med ut for aa ta kopi. Peruanske menn er jo generelt ganske rause paa komplimenter, spesielt til oss utlendinger, de snakker rett fra levra, og denne mannen var da ikke noe unntak. Han kjoerte paa med alle mulige komplimenter, og skulle absolutt ha meg med ut aa spise middag med han den kvelden. Men i og med at han sikkert var paa alder med faren min (og mange andre grunner), saa foelte jeg ikke akkurat for det, saa jeg takka pent nei. Peruanske menn har ogsaa litt vanskelig for aa ta et nei for et nei, saa naar jeg hadde takka pent nei ca.10 ganger, gikk jeg over til aa si nei, paa en ikke saa veldig pen maate. Saa han maatte jo til slutt innse at jeg faktiskikke ville.

Saa hadde jeg da faatt denne kopien av anmeldelsen min, til slutt. Og det eneste jeg mangla var aa faa underskrifta til politimesteren, sjefen over alle sjefer. Men foer vi gikk inn paa kontoret hans, dro han politimannen meg til side, og sa at jeg maatte si til politimesteren at det var en hastesak, siden jeg skulle reise dagen etter, og derfor maatte han skrive under med en gang. Jeg skjoente ikke helt med en gang, og var litt usikker paa om jeg egentlig hadde skjoent det riktig. Men spurte da flere ganger, og fant til slutt ut at, ja, det var faktisk det han sa. Saa vi gikk inn paa kontoret til den o store politimesteren (han var faktisk litt skummel, han hadde et utrolig serioest ansikt!!!), og sa at han maatte skrive under paa anmeldelsen min fordi jeg skulle reise dagen etter. Han saa paa papiret, og deretter paa meg, og spurte om jeg skulle reise imorgen. Jeg hadde ikke lyst aa lyve, men jeg maatte jo bare si ja, siden det var det politimannen hadde sagt jeg maatte si. Foelte meg nesten som en liten tyv, lyve til politiet liksom! Men ja, han skrev jo under og satte paa 9 forskjellige stempel, og det hele var gjort paa 2 minutter, saa jeg innsaa etterpaa at det var jo ikke akkurat noen stor kriminell gjerning jeg hadde gjort, selv om jeg hadde sagt en hvit loegn til politimesteren.

Saa ja, alt i alt, var det et ganske morsomt besoek paa politistasjonen. Selv om vi bare fikk bekrefta den tidligere paastanden om at peruanske politimenn er ganske userioese. Men det letta litt paa det daarlige humoeret mitt iallefall, og det er vel ikke hver dag man blir invitert ut av en peruansk politimann?? Nei, heldigvis ikke. Det var foerste, og forhaapentligvis siste gang!!

Ellers vil jeg bare si til den personen der ute som stjal veska mi, at jeg haaper du koser deg med pengene, bildene, solbrillene, VISA-kortet, foererkortet, yndlingsgenseren og den nye buksa mi!!!!!!!!!!