Saa har det da altsaa skjedd....etter 5 mnd i Peru, uten aa ha mista noe som helst, ble jeg altsaa ranet!!!! Arrg! Kjenner jeg blir litt provosert bare av aa tenke paa det!! Hvorfor gidder folk aa gjoere saant da!?!?! Utrolig teit!!

Men jeg ble da altsaa frastjaalet heeele veska mi, uten at jeg merka noe som helst i det hele tatt. "Gaar det an?", tenker dere sikkert..men ja, jeg kan si dere det at det gjoer det faktisk!!! Det skjedde forrige helg vi hadde fri. Vi var paa en restaurant sammen med to andre norske jenter, og spiste lunsj, i Miraflores. Det var bare vi og 2 andre som var i restauranten, og ingen satt i naerheten av vaart bord. Saa jeg la vesken min nede med beina mine. Noe som i utgangspunktet ikke er saa veldig lurt i dette landet. Men jeg tenkte at siden det ikke var noen saerlig andre der, og jeg satt med ansiktet rett mot inngangen, saa var det ikke noen som klarte aa ta den uten at jeg skulle merke det. Saa vi satt og spiste, snakka og hadde det koselig. Og plutselig, naar jeg saa ned, saa var ikke veska mi der lengre. Jeg kjente jeg ble litt stressa, for jeg hadde alle pengene mine, og VISA-kortet i den, pluss alle bilde-cdene mine. Men den var rett og slett ikke der, saa greit var det. Vi lette litt rundt omkring, men borte var den. Vi spurte personalet om de hadde sett noe, men de ble bare kjempeforundra, og sa at det var jo helt umulig, for det hadde ikke vaert noen andre i restauranten. Men den var jo borte, saa mulig maatte det vaere. De ble jo veldig bekymra, og spurte alle de som jobba der om de hadde sett noe, men ja, jeg vet ikke. Det hele var jo veldig merkelig, saa for alt jeg vet, kan jo det like godt aa vaert noen av de, siden de faktisk var de eneste som hadde vaert naerme bordet vaart. Men ja, hva gjoer man da? Turte ikke aa anklage noen av de heller, saa det ble bare til at jeg laante penger av de andre til aa betale maten min, ogsaa gikk vi. Mobilen min mista jeg da ikke, for den hadde jeg i bukselomma, saa det var jo godt at jeg fikk beholde noe!;)

Men som dere skjoenner, hele situasjonen var vannvittig irriterende, og oppi det hele fant jeg ut at det var selvfoelgelig jeg som hadde hatt noekkelen til hoveddoeren paa pensjonatet i min veske, saa naa var altsaa den ogsaa borte! Og jeg maatte selvfoelgelig stenge VISA-kortet mitt. Men jeg hadde jo selvfoelgelig ikke med det nr jeg maa ringe, saa jeg fant ut at det letteste var aa ringe hjem til pappa, og faa han til aa gjoere det. Saa det ordna seg, og jeg fant ut at jeg ogsaa maatte gaa paa politistasjonen og anmelde tyveriet, for aa kunne vaere litt mer sikker paa at jeg faar det igjen paa forsikringa naar jeg kommer tilbake til Norge.

Saa det er den neste delen av historien, virkelig en opplevelse. Vi fant ut ved hjelp av vaar kjaere pensjonat-eier at politistasjonen i omraadet vi var i laa rett bort i gata. Saa vi gikk bort dit, og jeg proevde hele veien aa pugge det spanske ordet for anmeldelse, noe som jeg ikke klarte, for naar jeg skulle spoerre mannen i doera hvor jeg skulle gaa for aa gjoere det, glemte jeg det, typisk!, sier jeg bare. Men vi ble henvist til et rom, med mange skrivebord med politimenn, og fikk en mann til aa ta min sak, eller anmeldelse.

Jeg kan iallefall si at jeg skjoenner litt mer naa hvorfor dette landet generelt, og politiet er saa preget av korrupsjon. De politimennene var jo bare helt userioese, og holdt bare paa aa fleipa og spurte om ikke vi ville ta de med oss til Norge. Men etter vi hadde presentert oss litt, og de skjoente at vi snakka spansk, saa tok han frem den store, tykke boka der de skriver anmeldelser i. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og han skrev ned alle detaljer, alt fra hvor vi hadde vaert til hva jeg hadde tenkt naar det skjedde. Jeg sa alt jeg hadde hatt i veska, og til slutt signerte jeg med underskrift og fingeravtrykk, som man alltid maa her i dette landet. Alt dette gjoer de da for haand, men jeg tenkte at jeg kunne jo spoerre om de kunne skrive det paa pc for meg, slik at det kunne se litt mer ut som et offisielt dokument, men det var da ikke mulig. Inni mellom alt dette her maatte vi fortelle masse om Norge, hva vi gjoer i Peru saa lenge, hvordan de kunne komme seg til Norge, hvor gamle vi er, naar vi vil ha barn, om vi har kjaerester eller ikke, hva vi spiser i Norge siden jeg er saa tjukk, om vi kunne hjelpe de aa laste ned musikk paa pcen deres, vi ble tilbudt vann, men de hadde bare et glass, saa vi maatte dele, og oppi alt begynte de aa ta bilder av oss med mobilen deres. Haha! Gaar det an sier jeg bare! Men hva gjoer man? Det gaar jo ikke an aa gjoere noe annet enn aa le heller. Men jeg maatte jo selvfoelgelig faa en kopi av denne anmeldelsen da, for aa ta med meg til Norge, saa han politimannen som hadde min sak tok meg med ut for aa ta kopi. Peruanske menn er jo generelt ganske rause paa komplimenter, spesielt til oss utlendinger, de snakker rett fra levra, og denne mannen var da ikke noe unntak. Han kjoerte paa med alle mulige komplimenter, og skulle absolutt ha meg med ut aa spise middag med han den kvelden. Men i og med at han sikkert var paa alder med faren min (og mange andre grunner), saa foelte jeg ikke akkurat for det, saa jeg takka pent nei. Peruanske menn har ogsaa litt vanskelig for aa ta et nei for et nei, saa naar jeg hadde takka pent nei ca.10 ganger, gikk jeg over til aa si nei, paa en ikke saa veldig pen maate. Saa han maatte jo til slutt innse at jeg faktiskikke ville.

Saa hadde jeg da faatt denne kopien av anmeldelsen min, til slutt. Og det eneste jeg mangla var aa faa underskrifta til politimesteren, sjefen over alle sjefer. Men foer vi gikk inn paa kontoret hans, dro han politimannen meg til side, og sa at jeg maatte si til politimesteren at det var en hastesak, siden jeg skulle reise dagen etter, og derfor maatte han skrive under med en gang. Jeg skjoente ikke helt med en gang, og var litt usikker paa om jeg egentlig hadde skjoent det riktig. Men spurte da flere ganger, og fant til slutt ut at, ja, det var faktisk det han sa. Saa vi gikk inn paa kontoret til den o store politimesteren (han var faktisk litt skummel, han hadde et utrolig serioest ansikt!!!), og sa at han maatte skrive under paa anmeldelsen min fordi jeg skulle reise dagen etter. Han saa paa papiret, og deretter paa meg, og spurte om jeg skulle reise imorgen. Jeg hadde ikke lyst aa lyve, men jeg maatte jo bare si ja, siden det var det politimannen hadde sagt jeg maatte si. Foelte meg nesten som en liten tyv, lyve til politiet liksom! Men ja, han skrev jo under og satte paa 9 forskjellige stempel, og det hele var gjort paa 2 minutter, saa jeg innsaa etterpaa at det var jo ikke akkurat noen stor kriminell gjerning jeg hadde gjort, selv om jeg hadde sagt en hvit loegn til politimesteren.

Saa ja, alt i alt, var det et ganske morsomt besoek paa politistasjonen. Selv om vi bare fikk bekrefta den tidligere paastanden om at peruanske politimenn er ganske userioese. Men det letta litt paa det daarlige humoeret mitt iallefall, og det er vel ikke hver dag man blir invitert ut av en peruansk politimann?? Nei, heldigvis ikke. Det var foerste, og forhaapentligvis siste gang!!

Ellers vil jeg bare si til den personen der ute som stjal veska mi, at jeg haaper du koser deg med pengene, bildene, solbrillene, VISA-kortet, foererkortet, yndlingsgenseren og den nye buksa mi!!!!!!!!!!

Paa foedestua!

Paa de maanedene vi har vaert paa senteret naa, saa har vi igrunn hatt en del gravide, og egentlig ganske mange foedsler. Men ofte har vi hatt fri de dagene det har vaert mest action. En gang i desember var jeg faktisk med paa sykehuset og leverte en av jentene som skulle foede. Hun hadde 7 cm aapning naar vi tok henne med til legen(det er vel vanlig aa ha 10cm naar babyen kommer, er det ikke??), og hun hadde veldig vondt, men de ble bare kjempesinte for at vi hadde tatt henne med dit, hun skulle jo snart foede, saa hun maatte paa sykehuset. Saa vi tok henne med til sykehuset i ambulansen, og noen timer senere hadde hun foedt en herlig liten gutt:) Actionfylt, men virker overraskende nok ganske hverdagslig naar man er midt oppe i det!

Forrige uke var det ogsaa tid for en ny foedsel. Hun er 16 aar, og var da altsaa gravid. Men ikke nok med det, saa har hun en datter fra foer, som er 1,5 aar. Det er usikkert hvem som er faren til den foerste datteren hennes, men begge tilfellene er iallefall misbruk/voldtekt. Den andre derimot, er det ganske sikkert jentas egen far som er far til babyen ogsaa, altsaa incest. Hvor sykt er ikke det?!? Da blir altsaa hennes eget barn ogsaa hennes soesken... Det finnes mange syke mennesker her i verden.... Og det som gjoer dette tilfellet bare enda verre (etter min mening), er at jenta selv er tibakestaaende. Hun kan ikke lese eller skrive, snakker lite og lavt, og liker stort sett og sitte for seg selv. Foer hun kom paa senteret hadde hun aldri brukt et toalett, og visste ikke hvordan hun skulle dusje seg. Tidligere bodde hun paa et lite rom sammen med bestemoren, soesteren, broren og den lille datteren sin. Saa vi alle har jo tenkt paa hvordan i alle dager skal denne jenta kunne klare aa ta seg av en vilter 1,5 aaring som elsker aa gjoere rampestreker og samtidig ha en liten baby. Og ikke minst, hun som snakker saa lite, tenk viss ikke hun sier ifra naar hun har vondt og foedselen setter i gang foer vi rekker aa dra paa sykehuset.

Saa en natt, ca. halv 2, satte det da i gang. Jeg vaaknet av at den hysteriske nattevakten Señora Elena stod og ropte utenfor vinduet mitt, "Señoriita, señoriiiita"! Men det som var, var at hun ikke sa noe om at jenta skulle foede, hun var saa stressa at hun bare loep rundt og snakka om ting jeg ikke skjoente, noe om papirer og febermaaler. Saa jeg skjoente det ikke der og da at det var det hun skulle, og jeg var saa troett at jeg bare ville sove. Men jeg hjalp henne og finne papirene hennes, ga henne pengene hun trengte, ogsaa sovna jeg igjen. Saa ikke foer jeg vaaknet paa morgenen, gikk det egentlig opp for meg at selvfoelgelig, det var jo foede hun skulle. Hehe, saann gaar det naar man er kraftig B-menneske og ikke helt fungerer foer en time etter man har vaakna;)

Men planen var at jeg skulle paa legekontoret med to av jentene dagen etter, bare en snartur for aa ta en sproeyte, og hente resultatene paa noen proever. Saa foerst naar vi kom ned dit, fikk vi vite at det var der hun hadde foedt. Vanligvis maa jenter som er mindreaarige paa det store sykehuset for aa foede, pga risikoen naar de er mindreaarige, men i dette tilfellet rakk de ikke det, for foedselen var saa godt i gang at de ikke kunne ta sjansen aa kjoere helt til sykehuset. Men paa legekontoret har de ogsaa en liten foedestue, saa det gikk bra. Paa mindre enn 2 timer foedte hun en herlig liten, frisk gutt. Saa naar vi fikk vite at hun var der ville vi selvfoelgelig se babyen, saa vi fikk komme inn og se. Jenta var sliten etter foedselen stakkars, men gutten var frisk og fin, saa det var bra. Nattevakten paa senteret var der nede sammen med henne, og plutselig sa hun at jeg maatte bli igjen der med jenta og babyen, for de kunne ikke vaere alene. Jenta var som sagt sliten, men det var ogsaa slik at det saa ikke ut som hun ville ha babyen. Vanligvis ser man lykkelige moedre med babyen i armene etter en foedsel, men i dette tilfellet var det ikke slik. Jenta selv laa i senga, med babyen et stykke bortenfor seg. Foerst tenkte jeg ikke saa mye over det, var mest opptatt med aa se paa babyen, men saa gikk det opp for meg at det hele saa litt rart ut. Og foer Señora Elena gikk, sa hun at jeg maatte sitte der hele tiden og passe paa de, for jenta hadde visst ikke lyst aa ha babyen. Jeg stod der litt som et spmtegn, for var ikke sikker paa om jeg hadde skjoent alt riktig. Men saa sa hun det en gang til(eller, egentlig 3 ganger til, det gjoer hun med alt hun sier, en gang er ikke nok!), at jeg maatte passe paa heeele tiden, slik at hun ga den mat, og ikke kasta babyen i golvet. Jepp, det var faktisk det hun sa.

Saa gikk hun, og der satt jeg, med jenta, en 6 timer gammel baby, og en stressa sykepleier som sprang mellom de 3 babyene som var paa rommet, og lurte paa hvordan jeg skulle passe paa at noen ikke kaster en baby paa golvet!? Hvordan i alle dager gjoer man det? Og hva gjoer man hvis det skulle skje?! Og oppi alt, kommer jordmora, og sier at jenta ikke klarer aa amme babyen helt, saa jeg maa laere henne hvordan hun skal gjoere det. Haha, saa mye erfaring som jeg har med amming liksom. Men ja, man klarer det man maa klare, sant? Og jeg fant fort ut at det var vel bare aa hoppe i det. Saa jeg satt der paa stolen min ved siden av senga hennes, passa paa at hun amma ca. hver halve time, og proevde saa godt jeg kunne aa laere henne aa amme, utifra det jeg syns saa logisk ut selv, og selvfoelgelig: passa paa at hun ikke kasta babyen paa golvet. Heldigvis gjorde hun aldri det. Og paa de 12 timene jeg satt der den dagen saa utviklinga veldig bra ut, jeg tror hun faktisk har laert aa bli glad i den naa. Men jeg fikk laert en del den dagen da, om gode ammestillinger og jeg skifta faktisk bleie paa den lille pjokken. Saa naa foeler jeg meg bittelitt mer overbevist om at naar jeg en dag faar min egen baby, saa skal jeg vel klare aa ta vare paa den;)

Naa er tiden kommet for litt oppdatering om senteret tenkte jeg. Dere har kanskje lyst aa vite litt om hverdagen min, og om arbeidet mitt generelt. Men jeg maa innroemme at det faktisk er litt vanskelig aa si noe om det avogtil. For mye av det har blitt saa utrolig hverdagslig for meg naa, saa mye man ikke tenker over, ting som igrunnen er ganske absurde og uvanlige, men som bare blir vanlige etterhvert. Men jeg kan jo fortelle litt om noen av historiene til jentene, hvor noen av de er veldig triste.

Foer jul, i desember, hadde vi ganske mange jenter. De var helt opp i 17 stk, og jeg tror vi fant ut ganske fort at det er litt i det meste laget for bare 2 norske jenter. Men det gikk egentlig veldig bra. Vi har egentlig bare plass til 15 stk, men pga stor paagang, og en jente som skulle forlate senteret, saa klarte vi aa trykke inn 2 ekstra, bare for en liten periode. Meen, plutselig ble de 16. Noe skjedde, 3.juledag. Jeg og Silje hadde fri, for det var den dagen vi skulle reise til Cusco. Men naar vi stod opp og gikk ut for aa snakke med jentene, saa kunne de fortelle oss at naar noen av jentene hadde dratt paa legen den morgenen, hadde en av jentene stukket av. Vanligvis er det jeg eller Silje som foelger de til legen, men naar vi har fri, er det en av de jentene som har vaert paa senteret lengst som foelger de. Saa denne jenta saa altsaa dette som en gyllen sjanse til aa stikke av. Maa innroemme at jeg er veldig glad vi hadde fri den dagen, og at det ikke var jeg som hadde ansvaret for henne da!! Saa det ble jo litt oppstyr da, og vi tenkte at kanskje de kom til aa lete etter henne eller noe. Men det skjedde da ikke. For det funker slik paa senteret at jentene er ikke saa innestengt at de ikke klarer aa stikke av i det hele tatt. Viss de virkelig vil stikke av saa klarer de det, og man kan nesten ikke hindre de heller. Saa det denne jenta gjorde var at hun hadde sikkert avtalt med kjaeresten sin at hun skulle stikke av den dagen, ogsaa moete han. Han er 16 aar, akkurat som hun, og de har en baby som naa er 3mnd. Vi har ikke sett henne siden, men de sier at hun naa jobber med aa vaske frontruter paa biler, og bor med kjaeresten og familien hans. Jeg personlig syns det er veldig merkelig at hun velger aa ta en slik avgjoerelse, for jentene har jo det virkelig bra paa senteret. Men, hun er tydeligvis ikke enig, haaper det gaar bra med henne.

Saa saann ble de plutselig 16. Og rett etterpaa gikk vi ned til 15 stk. En av jentene dro fra senteret rett foer nyttaar. Hun hadde vaert nesten 2 aar paa senteret, og det var paa tide for henne og dra hjem til moren og soesteren sin. Hun er 18 aar naa, og har en soenn paa 1,5 aar, verdens nyyydeligste gutt:) Det skal vanligvis fungere slik at jentene ikke er paa senteret stort mer enn 1 aar. Etter 1 aar skal de ha laert det de skal laere, og senteret skal ha funnet en loesning for de, et sted de kan dra etterpaa. Av diverse grunner er det ikke alltid dette funker, avogtil trenger jentene litt lenger tid, men akkurat naa for tida funker dette veldig bra, det har virkelig kommet seg i forhold til for noen aar siden. Saa denne jenta har naa flyttet hjem til familien og har faatt seg jobb. Moren eller soesteren passer soennen mens hun jobber, og naar skolen begynner i mars skal hun fortsette der, hun har vel 2 eller 3 aar igjen foer hun kan begynne paa universitetet. Da har hun lyst aa studere grafisk design. Imponerende. Jeg slutter aldri aa bli imponert over de jentene, og alt de klarer. Selv om man skulle tro at mange av de ser paa fremtiden som hard og vanskelig, fordi situasjonen deres er som den er, har de haap, droemmer og maal, akkurat som oss andre. De er saa flinke!!!
Helt siden vi kom paa senteret i november har vi hatt en gravid jente, paa 11 aar. Tenk det, bare 11 aar, og gravid. Hun er oppvakt for aa vaere saa ung, men likevel, avogtil skinner det saa godt gjennom hvor gammel hun egentlig er. Bare det at hun ikke helt skjoenner at alt det hun har vaert gjennom ikke er bra, og hun skjoenner ikke at familien hennes ikke er gode folk. Naar hun var 9 aar, begynte faren og leie henne ut, til forskjellige eldre menn, som betalte godt. Dette gjorde de ti hun var 10-11 aar, men da var det en av mennene som gjerne ville betale faren litt ekstra, for at han skulle faa ha henne kun for seg selv. Dette sa selvfoelgelig faren ja til, for det var jo av oekonomisk fordel for han og familien. Denne mannen som ville ha henne for seg selv, er 64 aar og har myyye penger. Han behandla henne som sin egen lille "prinsesse", kjoepte ting til henne, og betalte faren godt. Men saa skjedde det da at hun ble gravid, som 11-aaring. Den seksuelle lavalderen i Peru er 16 aar, som i Norge, og den peruanske loven sier klart og tydelig at alle som bryter denne havner i fengsel. Saa da skulle man tro at denne saken var enkel, og 64-aaringen havner i fengsel. Men saa enkelt er det ikke i et land som Peru. Landet er preget av mye korrupsjon og det er lett og komme seg ut av ting som man ikke burde klare aa komme seg ut av. Alt man trenger er aa gjoere er aa betale litt ekstra, stikke litt penger i lomma paa noen, og det ordner seg som regel. Penger er makt, dessverre. Saa da denne jenta ble gravid, begynte den 64-aar gamle mannen og gi penger, og gaver til familien hennes, slik at de ikke skulle anmelde noe. Da saken kom til advokatene og politiet, gjorde han det samme med dem, rett og slett betalte seg ut. Saken er fortsatt oppe hos advokatene, men det er veldig vanskelig aa finne utav det. Bl.a fordi jenta selv sier forskjellige ting hele tiden, og forandrer paa historien. Dette fordi familien truer henne med at viss hun sier sannheten, kommer faren i fengsel, og det vil hun selvfoelgelig ikke. Derfor klarer ikke de aa loese opp i saken enda.

Planen var at hun skulle foede i februar, men det som skjedde var at i slutten av desember ble hun daarlig, og etter mange turer inn og ut av sykehuset foedte hun til slutten sin lille soenn. 2 mnd for tidlig, og han var slett ikke frisk. Han var kjempeliten, og foedt med masse infeksjoner. Dette var jo paa en maate litt forventa, siden moren er 11 aar og ikke helt i stand til aa bringe frem et barn, og faren 64 aar gammel. Saa etter en uke paa sykehuset og masse medisiner senere, doede den lille babyen. Man kan spoerre seg selv om dette var en god eller daarlig ting, men det blir vel alt etter oeyet som ser. Jenta selv ble jo ganske lei seg, selv om jeg tror egentlig ikke hun skjoenner helt hva som har skjedd. Hun er rett og slett for ung til aa forstaa og takle slike ting. Saa etter at babyen hennes doede har soesteren proevd aa lage mer problemer, og har sagt til advokatene at det er senteret sin skyld at barnet doede og var sykt, fordi jentene har det faelt paa senteret. Hun hadde sagt til advokaten at alle jentene sover paa samme rom, at de maa jobbe hele dagen, nesten ikke faar mat og at vi har et moerkt rom der vi straffer jentene. Saa her en dag kom advokatene paa besoek til senteret for aa se dette. De fikk omvisning av en av personalet, og tror igrunn de ble ganske overraska. De fikk se at jentene sover 3 og 3 paa rom, at vi har stor plass, at jentene som bor der faktisk er glade og fornoeyde og han fant ikke noe moerkt rom. De sa at de syns senteret saa bare fint ut, og at de ikke kunne skjoenne hva soesteren hennes snakka om. Saa da fikk de iallefall oppklart i det, og satt familien hennes i daarlig lys. Haaper de klarer aa ordne opp i det til slutt, at de tar han mannen som gjorde henne gravid, faren hennes som leide henne ut, og at det gaar an aa finne en god loesning for jenta selv. Hun har allerede opplevd saa altfor mye til aa bare vaere 11 aar, hun skjoenner det ikke bare selv. Men for en uke siden forlot hun senteret, og dro til et annet senter. Hun selv stakkars, trodde hun skulle hjem til familien, det var det hun hadde lyst til, men hun ble da overfoert til et annet senter i Lima. Et for bare vanlige ungdommer, ikke tenaaringsmoedre som hos oss. Haaper hun klarer seg der, og at jeg en dag faar moete henne igjen for aa se hvordan hun klarer seg.

Saa naa har vi 15 jenter, noen kommer og noen gaar, nesten litt vanskelig aa foelge med for tida. Og mange holder paa aa ordne opp papirer og diverse ting for aa dra fra senteret, eller for aa bli overfoert til andre senter. Men de fleste som er der naa har vi blitt godt kjent med, har god kontakt med de, og vi kommer naert innpaa dem, i og med at vi tilbringer saa mye tid sammen. Jeg kommer aldri til aa glemme alle de koselige stundene jeg har med de naar jeg bare sitter inne paa rommet deres om kveldene og vi snakker om alt og ingenting. De er saa utrolig herlige og gode jenter og det er imponerende at de klarer aa leve det livet de lever saa bra som de gjoer. De tar virkelig konsekvensene av sine tidligere handlinger paa en bra maate, og ofte skjoenner jeg bare ikke hvordan de klarer det. Men de klarer det, og til og med paa en bra maate! De har naa faatt en ny sjanse, og fremtiden deres ser, til tross for alt de har vaert gjennom, lys ut...

Tenkte jeg skulle legge ut adressen min jeg.. Det er faktisk noen som har etterlyst den! Saa naa er det ingen unnskyldninger for aa ikke sende meg noe;) Posten gaar faktisk veldig fort, tro det eller ei! Tar imot alt med et smil :D

Her har dere den iallefall:

Correo de Jose Galvez B
Villa Maria del Truinfo
Lima 35

Proyecto: Centro para Madres Adolecentes
v/Stine Helen Saether
Prolongacion Ferrocarril S/N
Altura Paradero 8
Jose Galvez B
Villa Maria del Triunfo
Lima 35

Send i vei :D