En annerledes julaften

Da var det vel paa tide aa fortelle litt om julaften, eller julen generelt her i Peru. Julestemning har det vaert lite av, og jeg maa si at jeg var spent paa hvordan det kom til aa bli. Jeg og Silje har de siste ukene strevet litt med aa kjoepe julegaver til jentene, og selvfoelgelig til alle barna, og det har ikke akkurat vaert en enkel oppgave. Men vi fant til slutt ut at det var lurest aa bare kjoepe det samme til alle, saa resultatet ble sandaler til alle jentene, og klaer til barna. Saa naa har alle barna litt nye klaer, og jentene springer rundt paa senteret med splitter nye sandaler, tror de fleste ble ganske fornoeyde:)

Vi planla ogsaa program for lillejulaften og julaften, for aa holde jentene i aktivitet. Fant ut at dette kunne vaere lurt siden mange av de grua seg til jul, og egentlig ikke hadde lyst aa feire jul. Vi skulle lage julekort, pepperkakehus, se film etc. Det endte opp med at vi ikke fikk tid til alt, det tar jammen tid aa ordne jul til saa mange, og gjoere julehandelen tar jo en evighet, man trenger ganske masse til en julefeiring for til sammen 31 stk, 16 jenter, 13 babyer og 2 norske jenter!! Men, tror jentene hadde det rimelig greit likevel.

Paa lille julaften fikk vi besoek av masse folk, voksne og barn. Noen kom for aa ha et show for oss, noen kom for aa faa chocolatada (kakao paa en maate), og noen kom for aa kjoepe brukte klaer og leker som vi solgte for aa faa litt ekstra penger foer jul. 1 sol (ca.2 norske kr) uansett gjenstand. Morro aa faa besoek, og greit aa tjene litt ekstra penger til senteret.

Saa kom endelig julaften, som jeg personlig hadde baade gleda meg og grua meg til. Ble litt stress foer jul, men naar dagene endelig kom var det i grunn utrolig koselig, og det var kjempemoro aa planlegge, og proeve aa gjoere det best mulig for jentene vaare. Morgenen og tidlig paa dagen var egentlig litt merkelig. Det var som om det ikke var jul, alle gikk i vanlige klaer, og jentene maatte gjoere alle de vanlige oppgavene sine, i tillegg til litt ekstra. Det var som om de tok julevasken paa julaften, hehe. Men en av jentene fylte 15 aar den dagen, vaar kjaere soete Vilma. Saa vi hadde soerga for aa kjoepe et kakestykke og en liten gave til henne. Etter det kasta noen av jentene egg i hodet hennes, det er visst en vanlig tradisjon her i Peru.

Dagen fortsatte med mer julehandel, og noen av jentene maatte paa markedet for aa kjoepe litt smaating til jul. Og det aa dra med tenaaringsjenter paa et marked er ikke barebare, saa det endte med at jeg dro paa markedet 3 ganger! Vi ble litt stressa en stund, for vi maatte kjoepe kalkun, ogsaa skulle vi ordne kalkunen ferdig til steking foer kl5. Og her er ikke kalkunen ferdig til stek som den er hjemme i Norge, neida, den er med hode, bein, blod, innvoller og alt, og dette maatte fjernes. Heldigvis kunne noen av jentene gjoere dette, saa vi slapp unna det verste. Kalkunene stekte vi paa et bakeri, saa det var egentlig ganske greit. Jentene lagde resten. Saa julemiddagen vaar bestod altsaa av; et stoort stykke kalkun, ris (selvfoelgelig), poteter!!, majones og salat. Med andre ord, det beste maaltidet jeg noen gang har spist i min tid paa senteret;)

Her i Peru feirer de ikke jul foer midnatt den 24., akkurat som vi feirer nyttaarsaften, saa klokka 12 var det mange omfavnelser og vi oenskte hverandre en goood jul. Saa etter det spiste vi. En annen spesiell hendelse var at stroemmen selvfoelgelig gikk, ca klokka 9, og ble borte til saann i 11-tiden. Og jeg og Silje hadde ikke pakka inn julegavene, litt sent ute ja. Saa det endte med at vi satt i moerket paa rommet, med en hodelykt og pakka inn julegavene. Interessante pakker, og ganske morsomt. Men jentene utnytta det bra, og lekte gjemsel i moerket, paa rommene sine, hehe.

Etter vi hadde spist gikk vi opp i salen der vi vanligvis "leker" og ser paa tv. Der hadde vi gjort klart med juletre (som jentene hadde pynta) med pakker under, cdspiller og brus og snacks til alle. Vi delte ut en gave til hver av de, og alle pakka opp samtidig, det var kjempekoselig, og det var fantastisk aa se ansiktene deres lyse opp saann bare for en liten julegave. Det gjorde alt stresset saa absolutt verdt det!!!! Et oeyeblikk jeg aldri kommer til aa glemme. Saa fikk de hver sin godtepose, og dansingen satte i gang. I Peru bruker de dans til alle mulige slags festligheter, saa aa danse paa julaften er obligatorisk for alle og enhver. Til og med de eldste barna dansa saa bare det (har det paa film!!) Saa det tok nesten helt av. De dansa helt til klokka var over 3, da maatte vi vaere litt strenge og si at de maatte gaa aa legge seg, selv om det var helt fantastisk aa se hvor goey de hadde det. Det varma langt inni hjerteroten naar jeg saa hvordan de danset og koste seg, akkurat som vanlige tenaaringer. Det fortjener de saa sinnsykt masse, saa mye som de jobber og strever til vanlig.

Saa alt i alt var julaften en helt fantastisk opplevelse, selv om vi var helt utslitte naar kvelden var omme, og forsaavidt dagen etter ogsaa. Saaklart, jeg savnet familien min, og generelt den norske julen. Men naar jeg tenker paa hvor fint vi hadde det med jentene vaare, og hvor glade og takknemlige de var for at vi var hos de, saa hadde jeg aldri villet byttet ut denne julaften med en norsk julaften, det kan jeg si med haanda paa hjertet;) En opplevelse for livet. Det er da man foeler seg litt betydelig, og avogtil skal det saa lite til for at vi kan gjoere det bare litt bedre. Her en dag sa en av jentene til meg at det er saa kjedelig de dagene vi ikke er paa senteret (vi har fri 2 dager i uken), og det gleda hjertet mitt saa vanvittig mye. Hadde hun bare visst hvor mye det betydde for meg aa hoere det, og hvor mye det hjalp paa motivasjonen. Det er slike oeyblikk som gjoer alt strevet saa utrolig verdt det, og jeg blir bare mer og mer trist naar jeg tenker paa den dagen jeg faktisk maa reise fra de, alle de herlige jentene mine.

Haaper dere alle hadde en kjempefin julaften, og romjul forsaavidt, hvor enn dere er i verden!!!:)

Da var julen nesten kommet til Peru ogsaa..Selv om det egentlig ikke foeles slik i det hele tatt. Hvor er julestemningen?? Hvor er den norske julen er vel egentlig det jeg spoer om. Det er mye som mangler, men det betyr vel ikke at julen blir daarlig fordi om, absolutt ikke.

Denne julen har jeg faatt muligheten til aa feire jul paa en annen maate..et nytt land, en ny kultur med nye tradisjoner. Og jeg gaar inn i dette med blandede foelelser. En del av meg har saa sinnsykt lyst hjem til Norge aa spise god julemat, sitte foran peisen med kakao og se en koselig julefilm sammen med familien. Mens den andre delen av meg har lyst aa vaere her i Peru, lage en kjempefin jul for jentene mine, og oppleve noe annerledes. Hvilke av de som er sterkest vet jeg ikke, men jeg velger aa fokusere paa det at jeg har lyst aa lage en kjempefin jul for jentene.

Utrolig rart aa hoere tenaaringsjenter som sier de gruer seg til jul, og ikke vil feire jul. I min verden er det noe alle har lyst til og synes det er kjempegoey. Men ikke for alle... Julen er for mange familietid, og for de som ikke har familie, eller av diverse grunner ikke kan vaere hos familien sin, er julen en vond tid. Den som skal vaere en tid fylt av lykke og glede....

Jeg skal innroemme at jeg allerede gleder meg til neste jul, som forhaapentligvis er i Norge;) Men er kjempeglad for aa faa oppleve dette ogsaa. Alt til sin tid, er ikke det noe som heter. Sa her sitter jeg, paa en internettkafe i Lima, sent paa natten, og funderer over livet og julen, mens salsamusikken og reaggetonen ljomer over hoeyttalerne. Og i morgen er det lille julaften?! Hvor sykt er ikke det paa en skala?? Ganske sykt.... Like sykt som at det er sommer i julen!

Sender med dette en julehilsen til alle dere som leser bloggen min, og oensker dere alle en riktig god jul! Saa kommer jeg tilbake med mer om hvordan min jul i Peru har vaert.

Ta vare paa dere selv, alle dere i Norge, og selvfoelgelig alle mine venner som er i Afrika, Asia og andre steder i Soer-Amerika.

Feliz navidad y próspero año nuevo!!!!:)

Mange varme juleklemmer fra Stine :)

Hei alle dere som leser bloggen min!;) Viss dere foelger med, saa har dere sikkert sett at jeg ikke har oppdatert paa en stund. Dette har mange grunner, men de stoerste er mangel paa tid, og mangel paa system i hodet mitt, rett og slett, hehe. Men naa gjoer jeg et foersoek.

Jeg har naa bodd paa senteret for unge tenaaringsmoedre i over 1 mnd, tida flyr jammen fort. Vi ble godt mottatt, baade av ledelsen og av jentene som bor paa senteret. Merka at jentene var usikre paa oss i begynnelsen, men samtidig litt nysgjerrige. Noen snakka mye med oss, andre sa ikke noe som helst. Saa de foerste dagene gikk med til aa snakke litt med jentene, bli kjent med omraadet, personalet, og proevde aa sette oss inn i rutinene som jentene har hver dag. Jeg kan trygt si at de foerste ukene paa senteret var vanskelige, paa mange maater, men heldigvis blir ting bedre etterhvert. Det er vanskelig avogtil og vite hva man skal gjoere paa et nytt sted, spesielt der alt er nytt, spraaket, menneskene, maten, stort sett ALT. Og for oss nordmenn, som liker veldig godt aa vite hva som forventes av oss blir det ogsaa litt vanskelig naar man faar lite beskjeder, informasjon og ingen tilbakemeldinger. Men etterhvert fant vi ut av ting, og fant ut at det beste er bare aa spoerre. Det er bedre aa spoerre 3 spm for mye, enn aa ikke vite helt hva man skal gjoere. Spesielt naar man ikke er helt sikker paa spraaket i tillegg.

Saa foerste uka, og litt den andre ogsaa, gikk til aa bli kjent med rutiner, og jentene. Saa vaares oppgaver ble foerst og fremst aa soerge for at jentene er der de skal til den tiden som timeplanen sier, og selvfoelgelig, at de gjoer det de skal. Man skulle tro at dette ikke skulle vaere saa altfor vanskelig. Lett aa tenke at de som er mor til en baby og alt, maa jo kunne ta litt ansvar, og gjoere det de skal. Men vi fant fort ut at det ikke alltid funker som man har tenkt paa forhaand. Og merka fort at skal vi faa de til aa hoere paa oss, maa vi faa de til aa respektere oss. Litt etter litt har vi paa et vis klart dette, men merker at det ikke alltid er saa lett, og ofte er det lettere og bare vaere venninne med de. Og i tillegg har man spraaket. Merka fort at imperativ-formen maatte oeves inn, og at det ikke alltid er like lett aa hoeres streng ut naar man ikke en gang er sikker paa hvilke ord man skal bruke. Men paa et vis klarer jeg aa bli sint paa spansk ogsaa, saalenge jeg blir provosert til det, og da kommer ordene i grunnen bare dettende, og tenker ikke saa mye paa om det er riktig eller ikke. Men det viktigste, de hoerer i hvertfall som regel paa meg naar jeg blir sint, og bare det er jo ikke saa verst syns jeg. Er i grunnen ikke helt meg aa vaere sint og saann, men det er rart hva man klarer aa venne seg til naar man bare maa.

Etterhvert har vi funnet ut av rutinene, hvordan de gjoer ting, og hva de har lov til aa ikke. Vi har spurt veldig mange spm, spesielt om hva jentene har lov til aa ikke. Men fant fort ut at vi ikke kunne spoerre jentene selv, for de sier ikke alltid det som er sant. De kan si at de har lov til aa gjoere ting, bare fordi de vil gjoere det der og da. Saa da spoer vi bare noen av personalet. Saa i begynnelsen bomma vi selvfoelgelig litt paa dette. Vi godtroende nordmenn tror jo ikke at unge jenter bare staar og lyver oss i ansiktet, men det skjer til tider. Heldigvis er det ikke kjempestor ting de lyver om, saa foreloebig er ingen skade skjedd:)

Vi har ogsaa faatt ansvaret for aa foelge jentene til legen og paa sykehuset. Det er i grunnen ganske greit. Jeg og Silje bytter paa, annenhver uke, og vi er med for aa signere paa papirene til jentene (fordi de er mindreaarige), og for aa holde de med selskap. Ventetiden blir ofte veeeldig lang, for mange er syke, ofte har vi med opptil 3-4 jenter med babyer. Da er vaart ansvar aa bli med jentene inn til legen og proeve aa skjoenne hva han sier, og hva de feiler, slik at vi kan forklare det til sosialarbeideren som jobber paa senteret. Dette er jo ikke alltid like lett, siden mitt vokabular ikke dekker saa mange sykdommer aa saann, men jeg har laert meg noen naa, og viss jeg ikke skjoenner hva legen mener maa jeg bare spoer en gang til, veldig fint, saa forklarer han det til meg en gang til. Det gaar saa bra, alt ordner seg, til og med i Peru.

Ellers jobber vi for det meste hele dagen, og merker at jentene faar mer og mer tillit til oss, og spoer oss om flere og flere ting. Og det er jo bra, selv om det av og til kan bli litt for mange ting paa en gang. Det er 14 jenter som bor paa senteret naa. Og ei jente har dratt, og 2 nye har kommet siden vi ankom senteret. Og 3 stk har faatt babyer. Saa akkurat naa, er vi totalt 16 jenter (inkludert oss), og 12 barn/babyer. Vi er en fin gjeng, og mange smaa babyer. De er kjempeskjoenne. Men merker at jeg foeler meg litt hjelpeloes av og til, naar de gir meg de bittebittesmaa ungene, er i grunnen litt skummelt. Og tror ikke jeg har lyst paa en saann liten en enda;) Vi faar se naar jeg har vaert her i 5 mnd til, kanskje jeg vet litt mer da!;)

Men en ting er i hvertfall sikkert, uansett hvor umulige de er til tider, er de noen herlige jenter, og blir bare mer og mer glad i dem. Utrolig spennende aa komme saa naert innpaa dem, jeg foeler meg priviligert som faar denne muligheten. Selv om det til vanlig er veldig vanskelig aa tenke paa situasjoenen de er i, og de bakgrunnene de har. De fleste kommer fra en fattig familie, og noen av de har ikke en gang familie. Men naar jeg staar midt oppi det glemmer jeg det, og tenker at de bare er vanlige jenter, som tenaaringer flest, trassige tenaaringer, hehe. Saa av og til maa jeg bare ta meg litt i det, og tenke litt lenger foer jeg reagerer. Taalmodigheten min blir stadig vekk satt paa proeve, for aa si det mildt. Men jeg laerer noe nytt hver dag, saa jeg kan ikke klage:)

Det var oppdateringen for denne gang, vanskelig aa faa med seg alt naar det er saa lenge siden jeg har skrevet noe, saa faar ta litt etterhvert. Bilder kommer ogsaa senere.

Klemmer til alle :)