Tilbake i Norge...

Nå er det 2,5uke siden jeg kom tilbake til Norge. Var veldig merkelig å komme tilbake, sånn egentlig, og jeg har brukt disse ukene på å lande litt. Har tenkt mye på hva som har forandra seg siden jeg dro til Peru, men har ikke kommet frem til så mye enda. Eneste jeg ser er at alt her hjemme, Norge, det norske livet, folkene, prisene, tankegangen, er akkurat som når jeg dro. Folk snakker om været, naboen som har kjøpt seg ny hytte og venninna som har pussa opp kjøkkenet. Men jeg må si at jeg ikke føler meg helt som den samme, på innsiden. Høres kanskje rart ut, men det er slik det føles. Jeg har sett så mye, erfart og opplevd så mye på nært hold det siste halvåret, at det hadde vært rart hvis det ikke har forandra meg noe som helst. Det har forandra tenkemåten min, og jeg ser mange ting med Norge nå, som jeg ikke klarte å se tidligere.

Men samtidig, det er lett å falle tilbake til det samme, gamle gode norske livet som er så priviligerte å kunne leve her. Uten å tenke. Men det er vel der det kommer inn, at man må bruke det man har lært og sett. Lett å tenke at man bare er en person, og at det hjelper ikke verden at en person forandrer sitt syn, sine meninger. Men er det en ting jeg har fått sett det de 6 mnd jeg har jobba på mødresenteret, så er det at ALT hjelper.

En av de siste dagene vi var på senteret, ville jentene ha et møte med oss. Vi ble veldig overraska, og skjønte ikke helt hva det gikk i, men vi satte oss ned alle sammen, i en ring. Så sa de at de gjerne ville si oss noe, unnskylde seg. Og jeg må si jeg ble litt paff der jeg satt. Unnskylde seg for hva? tenkte jeg, det eneste jeg kunne tenke på de dagene var at vi snart skulle reise fra de for alltid, og det stakk i hjertet mitt bare ved tanken. Men de tok runden, alle jentene sa noe. De unnskyldte seg fordi de syns de hadde oppført seg dårlig de siste ukene, og alle takka oss fordi vi kom til Peru, fordi vi alltid var der for dem, når de var glade og når de var lei seg. Det gjorde så godt og så vondt på en gang. Ordene varma så sinnsykt, hadde de bare visst hvor mye det betydde for meg, men samtidig, det gjorde så vondt å tenke på at nå var det slutt og at jeg faktisk skulle reise fra de. Tårene mine rant og rant mens de snakka en etter en, og til slutt var det min tur. Det var så mye jeg ville si, men ja, det er ikke mye klokt en klarer å stotre frem på spansk i en slik situasjon. Jeg håper tårene mine talte min sak..

Så kom den aller siste dagen, som jeg trygt kan si er en av de rareste dagene jeg har hatt i hele mitt liv. Vi dro til senteret, og jeg følte meg utrolig rar. Feberen som hadde satt seg fast i kroppen min de siste dagene og nekta å gi slipp hadde jo sitt og si, men det var ikke det som plagde meg mest. Følelsene virra rundt i hele meg, og jeg visste ikke hva jeg skulle tenke eller syns. Da vi kom frem, fikk vi vite at de hadde forberedt felleslunsj, til oss, jentene og hele personalet. Dette varma, jeg ble helt rørt, det var skikkelig opplegg, mat, brus, jentene sang for oss og de kom med gaver og kort. Før vi dro ut var jeg redd for at det ikke skulle gå opp for meg at jeg skulle reise fra de, og at jeg ikke skulle bli trist, men det viste seg at det var ikke noe å bekymre seg for det. Under middagen hadde alle hver sin lille tale, full av tårer og fine ord, som gikk rett i hjertet mitt. Vi fikk ryggsekker i tradisjonelt inka-mønster hvor de hadde sydd på navnet vårt, utrolig søtt!

Så begynte det å nærme seg kvelden, og tiden var inne for å dra. Jeg var kjempeoptimistisk en stund og tenkte at nå hadde vi hatt en så fin dag sammen med jentene, tulla og tøysa, tørka tårer, ja alt, så da følte jeg virkelig at tristheten min hadde gått over. Vi tok med bagasjen vår ned til porten, og tenkte at vi kunne få alle jentene til å komme dit, for å si hadet en siste gang. Jeg sprang til kjøkkenet for å si fra, og i det jeg kommer inn ser jeg Delia sitte på golvet og gi Rosita mat, min elskede Trinidad med sin lille Joseph, herlige Neolith drar rundt på sin Carlitos, og når jeg ser Trini i øynene ser jeg en slags frykt blanda med tristhet, og store tårer som renner ned gjennom kinnene hennes. Da skjønte jeg at jeg hadde tatt feil, all tristheten var der inne, og det skulle ikke mer til enn et blikk til for å få det ut. Det neste jeg tenkte var, hvordan i all verden skal jeg klare å gå utav den døra?? For alltid? Jeg så på det som helt umulig. Og ville ikke slutte å klemme noen av de. Ingen har noen gang gitt meg så gode klemmer som de jentene der. Så fulle av takknemlighet og kjærlighet. Tårene rant, og lille Christoper kom bort og så på meg med forundrede øyne mens han strakte armene opp mot meg, "porque lloras?? Te vas? Adonde te vas?" Hvorfor gråter du, skal du dra? Hvor skal du dra? Jeg så inni det skjønne ansiktet til denne lille gutten, som hadde irritert meg, gledet meg, ertet meg, fått meg til å eksplodere, gått meg på nervene, holdt meg med selskap og fått meg til å le så mye hver gang vi lekte "trykke-hverandre-på-nesen-leken", og skjønte hvor glad jeg var i ham og at jeg kom til å savne han så utrolig mye. Hvem skal nå ha tålmodighet med denne gutten? Hvem skal passe på at han spiser maten sin om kvelden?

Men tiden var jo inne for å dra, det gjorde bare så utrolig vondt i hjertet mitt... Jeg vet jo at de klarer seg uten meg, det er jeg 100% sikker på. Det gjør bare så vondt at jeg ikke får være der for dem lenger og se hvordan de utvikler seg, og vokser opp. Det var så mye jeg ville si der vi stod og klemte hverandre, ingen ville slutte, og jeg kjente at jeg hadde ikke sjans jeg heller, null viljestyrke, men så mange kloke ord ble det ikke, mest tårer og gode klemmer. Jeg tror igrunn at en god klem kan si mer enn nok..

Til slutt klarte vi å åpne døra, og gå ut...det tror jeg er noe av det verste jeg har gjort, eller, det vet jeg igrunn. Vi gikk bortover veien, så oss tilbake, og så hvordan de vinka og ropte etter oss gjennom sprinklene på den blå porten. "Chao chao chao". Jeg prøvde å ta meg sammen, men hadde ikke sjans. Jeg burde kanskje vært den voksne, et forbilde, som klarte å ta meg sammen og oppmuntre de, men ja, slik ble det da ikke, hadde ikke krefter nok.

Men en ting som har gått sånn innpå meg er det at jeg ikke vet hvor mange ganger jentene sa "no te olvides de nosotras!" Ikke glem oss! Hvordan kan jeg noensinne klare å glemme de??? Hvordan kan de tro noe sånt?? Helt ufattelig spør du meg.. Jeg kommer jo såklart aldri til å glemme noen av de herlige jentene mine. Jeg tenker fortsatt på de, hver dag, spesielt de jeg var nærmest. Følte virkelig at jeg dro fra de, og noen av de når de virkelig trengte meg. Men sånn er det bare, tiden var inne, og jeg hadde uansett ikke noe særlig mer å gi, batteriet var gått tomt, energinivået lavt.

Før jeg reiste ut, hadde jeg ikke tenkt så mye på om det var et offer for meg å tilbringe 7mnd i Peru. Tvert imot, jeg så på det som en mulighet, en erfaring, en mulighet til å bidra med noe, gjøre noe for folk som ikke har så mange muligheter og et så enkelt liv som meg. Så det jeg ser nå, er at hvis du virkelig vil gjøre noe for noen, så gi av deg selv, og bruk tid på andre mennesker. Vi norske tenker så lett at det å hjelpe fattige, noen i en vanskelig situasjon er å hjelpe de økonomisk. Ofte er dette nødvendig, men man kan også gjøre utrolig mye ved å bruke mennesker, personer som kan gi av seg selv, være der for andre som trenger de.

Hjelpe mennesker ved å gi av sin egen tid og være der for dem, tror jeg er noe av det mest verdifulle man kan gi til noen...


Meg selv med mine to engler, Trini og Edith :)
Finnes det en skjønnere unge i denne verden??? Jeg tviler, min herlige lille Joseph, te extraño mi querido!!!