Hei alle dere som leser bloggen min!;) Viss dere foelger med, saa har dere sikkert sett at jeg ikke har oppdatert paa en stund. Dette har mange grunner, men de stoerste er mangel paa tid, og mangel paa system i hodet mitt, rett og slett, hehe. Men naa gjoer jeg et foersoek.

Jeg har naa bodd paa senteret for unge tenaaringsmoedre i over 1 mnd, tida flyr jammen fort. Vi ble godt mottatt, baade av ledelsen og av jentene som bor paa senteret. Merka at jentene var usikre paa oss i begynnelsen, men samtidig litt nysgjerrige. Noen snakka mye med oss, andre sa ikke noe som helst. Saa de foerste dagene gikk med til aa snakke litt med jentene, bli kjent med omraadet, personalet, og proevde aa sette oss inn i rutinene som jentene har hver dag. Jeg kan trygt si at de foerste ukene paa senteret var vanskelige, paa mange maater, men heldigvis blir ting bedre etterhvert. Det er vanskelig avogtil og vite hva man skal gjoere paa et nytt sted, spesielt der alt er nytt, spraaket, menneskene, maten, stort sett ALT. Og for oss nordmenn, som liker veldig godt aa vite hva som forventes av oss blir det ogsaa litt vanskelig naar man faar lite beskjeder, informasjon og ingen tilbakemeldinger. Men etterhvert fant vi ut av ting, og fant ut at det beste er bare aa spoerre. Det er bedre aa spoerre 3 spm for mye, enn aa ikke vite helt hva man skal gjoere. Spesielt naar man ikke er helt sikker paa spraaket i tillegg.

Saa foerste uka, og litt den andre ogsaa, gikk til aa bli kjent med rutiner, og jentene. Saa vaares oppgaver ble foerst og fremst aa soerge for at jentene er der de skal til den tiden som timeplanen sier, og selvfoelgelig, at de gjoer det de skal. Man skulle tro at dette ikke skulle vaere saa altfor vanskelig. Lett aa tenke at de som er mor til en baby og alt, maa jo kunne ta litt ansvar, og gjoere det de skal. Men vi fant fort ut at det ikke alltid funker som man har tenkt paa forhaand. Og merka fort at skal vi faa de til aa hoere paa oss, maa vi faa de til aa respektere oss. Litt etter litt har vi paa et vis klart dette, men merker at det ikke alltid er saa lett, og ofte er det lettere og bare vaere venninne med de. Og i tillegg har man spraaket. Merka fort at imperativ-formen maatte oeves inn, og at det ikke alltid er like lett aa hoeres streng ut naar man ikke en gang er sikker paa hvilke ord man skal bruke. Men paa et vis klarer jeg aa bli sint paa spansk ogsaa, saalenge jeg blir provosert til det, og da kommer ordene i grunnen bare dettende, og tenker ikke saa mye paa om det er riktig eller ikke. Men det viktigste, de hoerer i hvertfall som regel paa meg naar jeg blir sint, og bare det er jo ikke saa verst syns jeg. Er i grunnen ikke helt meg aa vaere sint og saann, men det er rart hva man klarer aa venne seg til naar man bare maa.

Etterhvert har vi funnet ut av rutinene, hvordan de gjoer ting, og hva de har lov til aa ikke. Vi har spurt veldig mange spm, spesielt om hva jentene har lov til aa ikke. Men fant fort ut at vi ikke kunne spoerre jentene selv, for de sier ikke alltid det som er sant. De kan si at de har lov til aa gjoere ting, bare fordi de vil gjoere det der og da. Saa da spoer vi bare noen av personalet. Saa i begynnelsen bomma vi selvfoelgelig litt paa dette. Vi godtroende nordmenn tror jo ikke at unge jenter bare staar og lyver oss i ansiktet, men det skjer til tider. Heldigvis er det ikke kjempestor ting de lyver om, saa foreloebig er ingen skade skjedd:)

Vi har ogsaa faatt ansvaret for aa foelge jentene til legen og paa sykehuset. Det er i grunnen ganske greit. Jeg og Silje bytter paa, annenhver uke, og vi er med for aa signere paa papirene til jentene (fordi de er mindreaarige), og for aa holde de med selskap. Ventetiden blir ofte veeeldig lang, for mange er syke, ofte har vi med opptil 3-4 jenter med babyer. Da er vaart ansvar aa bli med jentene inn til legen og proeve aa skjoenne hva han sier, og hva de feiler, slik at vi kan forklare det til sosialarbeideren som jobber paa senteret. Dette er jo ikke alltid like lett, siden mitt vokabular ikke dekker saa mange sykdommer aa saann, men jeg har laert meg noen naa, og viss jeg ikke skjoenner hva legen mener maa jeg bare spoer en gang til, veldig fint, saa forklarer han det til meg en gang til. Det gaar saa bra, alt ordner seg, til og med i Peru.

Ellers jobber vi for det meste hele dagen, og merker at jentene faar mer og mer tillit til oss, og spoer oss om flere og flere ting. Og det er jo bra, selv om det av og til kan bli litt for mange ting paa en gang. Det er 14 jenter som bor paa senteret naa. Og ei jente har dratt, og 2 nye har kommet siden vi ankom senteret. Og 3 stk har faatt babyer. Saa akkurat naa, er vi totalt 16 jenter (inkludert oss), og 12 barn/babyer. Vi er en fin gjeng, og mange smaa babyer. De er kjempeskjoenne. Men merker at jeg foeler meg litt hjelpeloes av og til, naar de gir meg de bittebittesmaa ungene, er i grunnen litt skummelt. Og tror ikke jeg har lyst paa en saann liten en enda;) Vi faar se naar jeg har vaert her i 5 mnd til, kanskje jeg vet litt mer da!;)

Men en ting er i hvertfall sikkert, uansett hvor umulige de er til tider, er de noen herlige jenter, og blir bare mer og mer glad i dem. Utrolig spennende aa komme saa naert innpaa dem, jeg foeler meg priviligert som faar denne muligheten. Selv om det til vanlig er veldig vanskelig aa tenke paa situasjoenen de er i, og de bakgrunnene de har. De fleste kommer fra en fattig familie, og noen av de har ikke en gang familie. Men naar jeg staar midt oppi det glemmer jeg det, og tenker at de bare er vanlige jenter, som tenaaringer flest, trassige tenaaringer, hehe. Saa av og til maa jeg bare ta meg litt i det, og tenke litt lenger foer jeg reagerer. Taalmodigheten min blir stadig vekk satt paa proeve, for aa si det mildt. Men jeg laerer noe nytt hver dag, saa jeg kan ikke klage:)

Det var oppdateringen for denne gang, vanskelig aa faa med seg alt naar det er saa lenge siden jeg har skrevet noe, saa faar ta litt etterhvert. Bilder kommer ogsaa senere.

Klemmer til alle :)