"Jeg kommer til aa graate saann naar du drar, hvorfor maa du dra tilbake?" Et par taarefulle, brune oeyne ser inni mine, mens hun klemmer meg hardthardthardt. Kjenner at taarene renner nedover kinnene mine. Jeg foeler at jeg ikke kan dra, fordi denne 15aar gamle jenta trenger meg.

De mnd jeg har hatt paa senteret, har jeg hatt en jente som har blitt veldig spesiell for meg. Det hoeres kanskje litt dumt ut, siden jeg er jo der for aa vaere der for alle jentene. Men det er jo alltid slik at man blir bedre kjent med noen, og ikke saa godt med noen, av ulike grunner. Jeg fikk raskt kontakt med henne, og hun begynte litt etter litt og aapne seg mer og mer for meg. Jeg husker foerste gangen hun fortalte meg historien sin, om oppveksten sin, om moren som slo henne og sa at hun ikke var glad i henne, hvordan de utallige stefedrene hennes misbrukte henne, helt til hun stakk av og traff han som er far til babyen hennes, og jeg husker hun spurte meg om hvorfor det ikke er greit at en 15 aar gammel jente er sammen med en som er 29 aar. "Vi er jo saa glade i hverandre", sa hun. Jeg forklarte henne litt om ulike problem som kan oppstaa i et saant forhold, men jeg vet at det ikke forandrer foelelsene hun har inne i seg.

En gang fant jeg henne graatende i senga si, paa Valentines Day. Hun hadde haapet at han skulle komme og hilse paa henne, paa kjaerlighetens dag, men det gjorde han ikke. Saa sa hun at han er bare en loegner, som lover ting han aldri holder, og jeg fikk lese et brev som han hadde skrevet til henne for et aar siden, der han lovet gull og groenne skoger, loefter som aldri har blitt oppfylt. Men jeg vet at selv om hun sier stygge ting om han, saa forandrer det ikke foelelsene hun har for ham. Jeg kjenner igjen disse kriblende foelelsene man har inni seg som en forelska 15aaring, man tror man har funnet noe som skal vare resten av livet, og man kan bare ikke forestille seg at man skal forelske seg i noen andre. Vi alle har hatt en "foerste kjaerlighet", det har denne jenta her ogsaa. Det som er annerledes er at denne jenta har et minne, og et stort ansvar, for resten av livet av sin foerste kjaerlighet; nemlig soennen sin. Et minne som alltid vil faa henne til aa huske ham, hun blir minnet paa det hver dag. Jeg spurte henne hva hun skulle si hvis han kom paa besoek en dag, hvordan hun kom til aa reagere. Da sa hun at hun sikkert ikke kom til aa klare aa vaere sint, for hun ville ikke oedelegge de stundene naar hun foerst faar se ham. Da vil hun bare smile og vaere med ham, og alle de vonde tingene forsvinner. Jeg skjoenner henne saa godt, men kjenner at jeg blir saa provosert, det brenner inni meg, og jeg faar lyst aa riste denne mannen og si at han maa ta ansvar for sine handlinger, og slutte aa love ting som han ikke har tenkt aa holde. Han ser ikke hvor mye han saarer henne, men det gjoer jeg. Jeg kan ikke gjoere noe, annet enn aa vaere der for denne jenta, spesielt naar hun har det vondt. Men snart maa jeg reise..og hvem skal da vaere der for henne???

Heldigvis har hun andre folk rundt seg, naar jeg reiser, men jeg vil saa gjerne vaere der for henne. Vil saa gjerne hjelpe henne videre. JEG vil vaere der. Hun er saa ung, og allerede opplevd ting i livet sitt som jeg ikke engang kan forestille meg...men jeg vil saa gjerne at hun skal klare seg, faa et liv utenfor senteret og skape et godt og trygt hjem for soennen sin.

Kanskje faar jeg se henne igjen en dag, kanskje ikke...saa faar jeg bare haape at det jeg har gjort hittil for henne mens jeg har vaert her med henne har hjulpet henne. Det har iallefall betydd kjempemasse for meg og jeg kommer aldrialdri til aa glemme denne herlige jenta mi, med de store brune oeynene og det nydelige smilet....