En liten spontanblogg fra vaar standard internettkafe i Miraflores....

Naa er det bare 12 dager til flyet gaar hjem til Norge, og det hele foeles ganske absurd. Jeg har aldri vaert i noen lignende situasjon foer, der tankene mine er saa blandede. Har aldri opplevd det aa ha saa motsigende tanker i hodet mitt, paa en gang.

En del av meg vil hjem, hjem til det samme gamle, normale Norge, som jeg kjenner. Der jeg vet hvordan ting funker, skjoenner hvordan folk tenker, og der folk ikke snur seg paa gata etter deg og ser paa deg som om de aldri har sett folk foer, bare fordi man er hvit i huden. Det kan jo hoeres herlig ut det at folk faktisk snur seg etter deg paa gata daglig, og forteller deg hvor vakker og pen du er hver dag og om ikke du vil bytte oeyne med dem. Men ja, jeg vet ikke, det kan bli litt i det meste laget, for min del! Jeg tror ikke jeg kommer til aa savne det, men vi faar se, etter noen mnder i Norge, kanskje jeg vil savne det likevel!;) Spoer meg om 3 mnd:p

En del av meg vil ogsaa vekk, hjem, fordi jeg foeler jeg har mer enn nok inntrykk og opplevelser innabords akkurat naa. Jeg har saa mange historier, og foelelser og tanker, at jeg ikke klarer aa bearbeide det saa mye mens jeg er her. Naar man er midt opp i det saa er det saa vanskelig aa tenke klart. Og avogtil kjenner jeg at jeg er glad jeg snart skal vekk fra alle de problemene som finnes i det landet her. Det er faelt aa innroemme det, men saann er det. Er ikke lett for en stakkars nordmann og komme hit, og se all fattigdommen og problemene som finnes her, det er saa mange ting som man aldri har sett foer, og aldri kan forstaa helt ordentlig, fordi vi nordmenn lever et saa priviligert liv i Norge. Men som mange har sagt foer meg, det er jo saa urettferdig at jeg bare kan velge aa vaere her i en kort periode, og deretter bare sette meg paa flyet hjem og slippe aa se alt det vonde. Det er da man skjoenner hvor fint vi har det i Norge, og at det egentlig bare er flaks at vi er foedt i et rikt land som Norge. For selv om jeg reiser herifra, saa vil ikke det si at fattigdommen i Peru ikke finnes mer. Det finnes fortsatt like mange peruanere som overlever av soeppelet de finner paa gata, av karamellene de selger paa bussen, noen tjener penger paa aa vaske bilrutene til folk eller gjoere akrobatiske hopp i en rundkjoering. Den eneste forskjellen er at naar jeg reiser til Norge igjen slipper jeg aa se det, jeg er saa heldig at jeg kan ta avstand fra det, og dermed ikke tenke saa mye paa det.

Det finnes ogsaa like mange tenaaringsmoedre i Lima, og i Peru generelt. Men jeg haaper at jeg har vaert med aa forandre livet til noen av de faa som jeg har blitt kjent med i de mndene jeg har jobbet paa senteret. Jeg haaper og tror at jeg har gjort en forskjell, at jeg faktisk har faatt hjulpet noen til aa komme i gang, som vi saa fint sier i Stroemmestiftelsen. Jeg har vaert saa priviligert aa faatt bli kjent med saa mange herlige jenter, og noen av de helt fra de var gravide, til de har faatt barnet sitt. Noen er saa utrolig redde foer de skal foede, men jeg har faatt sett hvor stor morskjaerligheten kan vaere, og hvordan morsinstinktet klarer aa snu frykt om til kjaerlighet og omsorg, saa snart de faar et nyfoedt barn i armene. Til tross for at mange av de er saa unge som 13 aar.

Saa en annen del av meg vil bli her, fortsette aa hjelpe jentene mine, hjelpe dem til et bedre liv, gjoere det lettere for dem, motivere dem til aa ville studere, jobbe og ta vare paa barnet sitt. Men jeg velger aa se det slik at jeg har gjort mitt naa. Det har vaert toeffe perioder, daarlige perioder, gode perioder, givendes dager, og dager som bare har vaert helt haaploese og fulle av utfordringer paa mange plan. Men jeg har gjort mitt beste, utifra det jeg har hatt aa gitt, og jeg kommer aldri til aa glemme en eneste en av jentene mine, og kommer til aa ha hver eneste en av de med meg i tankene og boennene mine, selv naar jeg reiser tilbake til Norge.

Det var noen tanker i natten, kanskje litt forvirrende tanker, men det forklarer isaafall ganske greit hvordan det er opp i hodet mitt naa. Mine motsigende, forvirrende tanker! Hehe... Naa har jeg bare en uke igjen og jobbe, saa naa gjenstaar det bare aa gire seg opp til en siste uke med jentene og de herlige babyene, og de 2 siste bursdagsfeiringene (som det har vaert aaltfor mange av i det siste!!!).

Oensker alle dere paa Fokus og Team Nettverk velkommen tilbake til Norge, og gleder meg SAAA utrolig masse til aa se dere alle igjen paa Hald, 2.mai!:) Dere andre Act Nowere maa ha noen kjempefine siste dager paa praksisstedene deres!! Og til alle mine kjaere nieser, nevoer, broedre, soestre, pappa, reservemamma, bestemor, bestefar, tanter, onkler, venner (noen som foeler de ikke hoerer hjemme i noen av disse kategoriene og har forslag til andre???) :gleder meg utrooooolig masse til aa se dere igjen!!!!

Take care alle sammen!

Mange varme hilsener fra Stinemor i Lima:)