Stine i Peru

2007-07-27T12:08:00.000-07:00

Litt mimring...savner det herlige stedet med de herlige jentene,barna,babyene...

Bildeserie om hvordan man skal gå frem når man vil ha en høne til middag,men d man har er en levende høne...herlig:D

2007-05-14T12:28:00.000-07:00

Tilbake i Norge...

Nå er det 2,5uke siden jeg kom tilbake til Norge. Var veldig merkelig å komme tilbake, sånn egentlig, og jeg har brukt disse ukene på å lande litt. Har tenkt mye på hva som har forandra seg siden jeg dro til Peru, men har ikke kommet frem til så mye enda. Eneste jeg ser er at alt her hjemme, Norge, det norske livet, folkene, prisene, tankegangen, er akkurat som når jeg dro. Folk snakker om været, naboen som har kjøpt seg ny hytte og venninna som har pussa opp kjøkkenet. Men jeg må si at jeg ikke føler meg helt som den samme, på innsiden. Høres kanskje rart ut, men det er slik det føles. Jeg har sett så mye, erfart og opplevd så mye på nært hold det siste halvåret, at det hadde vært rart hvis det ikke har forandra meg noe som helst. Det har forandra tenkemåten min, og jeg ser mange ting med Norge nå, som jeg ikke klarte å se tidligere.

Men samtidig, det er lett å falle tilbake til det samme, gamle gode norske livet som er så priviligerte å kunne leve her. Uten å tenke. Men det er vel der det kommer inn, at man må bruke det man har lært og sett. Lett å tenke at man bare er en person, og at det hjelper ikke verden at en person forandrer sitt syn, sine meninger. Men er det en ting jeg har fått sett det de 6 mnd jeg har jobba på mødresenteret, så er det at ALT hjelper.

En av de siste dagene vi var på senteret, ville jentene ha et møte med oss. Vi ble veldig overraska, og skjønte ikke helt hva det gikk i, men vi satte oss ned alle sammen, i en ring. Så sa de at de gjerne ville si oss noe, unnskylde seg. Og jeg må si jeg ble litt paff der jeg satt. Unnskylde seg for hva? tenkte jeg, det eneste jeg kunne tenke på de dagene var at vi snart skulle reise fra de for alltid, og det stakk i hjertet mitt bare ved tanken. Men de tok runden, alle jentene sa noe. De unnskyldte seg fordi de syns de hadde oppført seg dårlig de siste ukene, og alle takka oss fordi vi kom til Peru, fordi vi alltid var der for dem, når de var glade og når de var lei seg. Det gjorde så godt og så vondt på en gang. Ordene varma så sinnsykt, hadde de bare visst hvor mye det betydde for meg, men samtidig, det gjorde så vondt å tenke på at nå var det slutt og at jeg faktisk skulle reise fra de. Tårene mine rant og rant mens de snakka en etter en, og til slutt var det min tur. Det var så mye jeg ville si, men ja, det er ikke mye klokt en klarer å stotre frem på spansk i en slik situasjon. Jeg håper tårene mine talte min sak..

Så kom den aller siste dagen, som jeg trygt kan si er en av de rareste dagene jeg har hatt i hele mitt liv. Vi dro til senteret, og jeg følte meg utrolig rar. Feberen som hadde satt seg fast i kroppen min de siste dagene og nekta å gi slipp hadde jo sitt og si, men det var ikke det som plagde meg mest. Følelsene virra rundt i hele meg, og jeg visste ikke hva jeg skulle tenke eller syns. Da vi kom frem, fikk vi vite at de hadde forberedt felleslunsj, til oss, jentene og hele personalet. Dette varma, jeg ble helt rørt, det var skikkelig opplegg, mat, brus, jentene sang for oss og de kom med gaver og kort. Før vi dro ut var jeg redd for at det ikke skulle gå opp for meg at jeg skulle reise fra de, og at jeg ikke skulle bli trist, men det viste seg at det var ikke noe å bekymre seg for det. Under middagen hadde alle hver sin lille tale, full av tårer og fine ord, som gikk rett i hjertet mitt. Vi fikk ryggsekker i tradisjonelt inka-mønster hvor de hadde sydd på navnet vårt, utrolig søtt!

Så begynte det å nærme seg kvelden, og tiden var inne for å dra. Jeg var kjempeoptimistisk en stund og tenkte at nå hadde vi hatt en så fin dag sammen med jentene, tulla og tøysa, tørka tårer, ja alt, så da følte jeg virkelig at tristheten min hadde gått over. Vi tok med bagasjen vår ned til porten, og tenkte at vi kunne få alle jentene til å komme dit, for å si hadet en siste gang. Jeg sprang til kjøkkenet for å si fra, og i det jeg kommer inn ser jeg Delia sitte på golvet og gi Rosita mat, min elskede Trinidad med sin lille Joseph, herlige Neolith drar rundt på sin Carlitos, og når jeg ser Trini i øynene ser jeg en slags frykt blanda med tristhet, og store tårer som renner ned gjennom kinnene hennes. Da skjønte jeg at jeg hadde tatt feil, all tristheten var der inne, og det skulle ikke mer til enn et blikk til for å få det ut. Det neste jeg tenkte var, hvordan i all verden skal jeg klare å gå utav den døra?? For alltid? Jeg så på det som helt umulig. Og ville ikke slutte å klemme noen av de. Ingen har noen gang gitt meg så gode klemmer som de jentene der. Så fulle av takknemlighet og kjærlighet. Tårene rant, og lille Christoper kom bort og så på meg med forundrede øyne mens han strakte armene opp mot meg, "porque lloras?? Te vas? Adonde te vas?" Hvorfor gråter du, skal du dra? Hvor skal du dra? Jeg så inni det skjønne ansiktet til denne lille gutten, som hadde irritert meg, gledet meg, ertet meg, fått meg til å eksplodere, gått meg på nervene, holdt meg med selskap og fått meg til å le så mye hver gang vi lekte "trykke-hverandre-på-nesen-leken", og skjønte hvor glad jeg var i ham og at jeg kom til å savne han så utrolig mye. Hvem skal nå ha tålmodighet med denne gutten? Hvem skal passe på at han spiser maten sin om kvelden?

Men tiden var jo inne for å dra, det gjorde bare så utrolig vondt i hjertet mitt... Jeg vet jo at de klarer seg uten meg, det er jeg 100% sikker på. Det gjør bare så vondt at jeg ikke får være der for dem lenger og se hvordan de utvikler seg, og vokser opp. Det var så mye jeg ville si der vi stod og klemte hverandre, ingen ville slutte, og jeg kjente at jeg hadde ikke sjans jeg heller, null viljestyrke, men så mange kloke ord ble det ikke, mest tårer og gode klemmer. Jeg tror igrunn at en god klem kan si mer enn nok..

Til slutt klarte vi å åpne døra, og gå ut...det tror jeg er noe av det verste jeg har gjort, eller, det vet jeg igrunn. Vi gikk bortover veien, så oss tilbake, og så hvordan de vinka og ropte etter oss gjennom sprinklene på den blå porten. "Chao chao chao". Jeg prøvde å ta meg sammen, men hadde ikke sjans. Jeg burde kanskje vært den voksne, et forbilde, som klarte å ta meg sammen og oppmuntre de, men ja, slik ble det da ikke, hadde ikke krefter nok.

Men en ting som har gått sånn innpå meg er det at jeg ikke vet hvor mange ganger jentene sa "no te olvides de nosotras!" Ikke glem oss! Hvordan kan jeg noensinne klare å glemme de??? Hvordan kan de tro noe sånt?? Helt ufattelig spør du meg.. Jeg kommer jo såklart aldri til å glemme noen av de herlige jentene mine. Jeg tenker fortsatt på de, hver dag, spesielt de jeg var nærmest. Følte virkelig at jeg dro fra de, og noen av de når de virkelig trengte meg. Men sånn er det bare, tiden var inne, og jeg hadde uansett ikke noe særlig mer å gi, batteriet var gått tomt, energinivået lavt.

Før jeg reiste ut, hadde jeg ikke tenkt så mye på om det var et offer for meg å tilbringe 7mnd i Peru. Tvert imot, jeg så på det som en mulighet, en erfaring, en mulighet til å bidra med noe, gjøre noe for folk som ikke har så mange muligheter og et så enkelt liv som meg. Så det jeg ser nå, er at hvis du virkelig vil gjøre noe for noen, så gi av deg selv, og bruk tid på andre mennesker. Vi norske tenker så lett at det å hjelpe fattige, noen i en vanskelig situasjon er å hjelpe de økonomisk. Ofte er dette nødvendig, men man kan også gjøre utrolig mye ved å bruke mennesker, personer som kan gi av seg selv, være der for andre som trenger de.

Hjelpe mennesker ved å gi av sin egen tid og være der for dem, tror jeg er noe av det mest verdifulle man kan gi til noen...

Meg selv med mine to engler, Trini og Edith :)
Finnes det en skjønnere unge i denne verden??? Jeg tviler, min herlige lille Joseph, te extraño mi querido!!!

2007-04-13T18:30:00.000-07:00

En liten spontanblogg fra vaar standard internettkafe i Miraflores....

Naa er det bare 12 dager til flyet gaar hjem til Norge, og det hele foeles ganske absurd. Jeg har aldri vaert i noen lignende situasjon foer, der tankene mine er saa blandede. Har aldri opplevd det aa ha saa motsigende tanker i hodet mitt, paa en gang.

En del av meg vil hjem, hjem til det samme gamle, normale Norge, som jeg kjenner. Der jeg vet hvordan ting funker, skjoenner hvordan folk tenker, og der folk ikke snur seg paa gata etter deg og ser paa deg som om de aldri har sett folk foer, bare fordi man er hvit i huden. Det kan jo hoeres herlig ut det at folk faktisk snur seg etter deg paa gata daglig, og forteller deg hvor vakker og pen du er hver dag og om ikke du vil bytte oeyne med dem. Men ja, jeg vet ikke, det kan bli litt i det meste laget, for min del! Jeg tror ikke jeg kommer til aa savne det, men vi faar se, etter noen mnder i Norge, kanskje jeg vil savne det likevel!;) Spoer meg om 3 mnd:p

En del av meg vil ogsaa vekk, hjem, fordi jeg foeler jeg har mer enn nok inntrykk og opplevelser innabords akkurat naa. Jeg har saa mange historier, og foelelser og tanker, at jeg ikke klarer aa bearbeide det saa mye mens jeg er her. Naar man er midt opp i det saa er det saa vanskelig aa tenke klart. Og avogtil kjenner jeg at jeg er glad jeg snart skal vekk fra alle de problemene som finnes i det landet her. Det er faelt aa innroemme det, men saann er det. Er ikke lett for en stakkars nordmann og komme hit, og se all fattigdommen og problemene som finnes her, det er saa mange ting som man aldri har sett foer, og aldri kan forstaa helt ordentlig, fordi vi nordmenn lever et saa priviligert liv i Norge. Men som mange har sagt foer meg, det er jo saa urettferdig at jeg bare kan velge aa vaere her i en kort periode, og deretter bare sette meg paa flyet hjem og slippe aa se alt det vonde. Det er da man skjoenner hvor fint vi har det i Norge, og at det egentlig bare er flaks at vi er foedt i et rikt land som Norge. For selv om jeg reiser herifra, saa vil ikke det si at fattigdommen i Peru ikke finnes mer. Det finnes fortsatt like mange peruanere som overlever av soeppelet de finner paa gata, av karamellene de selger paa bussen, noen tjener penger paa aa vaske bilrutene til folk eller gjoere akrobatiske hopp i en rundkjoering. Den eneste forskjellen er at naar jeg reiser til Norge igjen slipper jeg aa se det, jeg er saa heldig at jeg kan ta avstand fra det, og dermed ikke tenke saa mye paa det.

Det finnes ogsaa like mange tenaaringsmoedre i Lima, og i Peru generelt. Men jeg haaper at jeg har vaert med aa forandre livet til noen av de faa som jeg har blitt kjent med i de mndene jeg har jobbet paa senteret. Jeg haaper og tror at jeg har gjort en forskjell, at jeg faktisk har faatt hjulpet noen til aa komme i gang, som vi saa fint sier i Stroemmestiftelsen. Jeg har vaert saa priviligert aa faatt bli kjent med saa mange herlige jenter, og noen av de helt fra de var gravide, til de har faatt barnet sitt. Noen er saa utrolig redde foer de skal foede, men jeg har faatt sett hvor stor morskjaerligheten kan vaere, og hvordan morsinstinktet klarer aa snu frykt om til kjaerlighet og omsorg, saa snart de faar et nyfoedt barn i armene. Til tross for at mange av de er saa unge som 13 aar.

Saa en annen del av meg vil bli her, fortsette aa hjelpe jentene mine, hjelpe dem til et bedre liv, gjoere det lettere for dem, motivere dem til aa ville studere, jobbe og ta vare paa barnet sitt. Men jeg velger aa se det slik at jeg har gjort mitt naa. Det har vaert toeffe perioder, daarlige perioder, gode perioder, givendes dager, og dager som bare har vaert helt haaploese og fulle av utfordringer paa mange plan. Men jeg har gjort mitt beste, utifra det jeg har hatt aa gitt, og jeg kommer aldri til aa glemme en eneste en av jentene mine, og kommer til aa ha hver eneste en av de med meg i tankene og boennene mine, selv naar jeg reiser tilbake til Norge.

Det var noen tanker i natten, kanskje litt forvirrende tanker, men det forklarer isaafall ganske greit hvordan det er opp i hodet mitt naa. Mine motsigende, forvirrende tanker! Hehe... Naa har jeg bare en uke igjen og jobbe, saa naa gjenstaar det bare aa gire seg opp til en siste uke med jentene og de herlige babyene, og de 2 siste bursdagsfeiringene (som det har vaert aaltfor mange av i det siste!!!).

Oensker alle dere paa Fokus og Team Nettverk velkommen tilbake til Norge, og gleder meg SAAA utrolig masse til aa se dere alle igjen paa Hald, 2.mai!:) Dere andre Act Nowere maa ha noen kjempefine siste dager paa praksisstedene deres!! Og til alle mine kjaere nieser, nevoer, broedre, soestre, pappa, reservemamma, bestemor, bestefar, tanter, onkler, venner (noen som foeler de ikke hoerer hjemme i noen av disse kategoriene og har forslag til andre???) :gleder meg utrooooolig masse til aa se dere igjen!!!!

Take care alle sammen!

Mange varme hilsener fra Stinemor i Lima:)

2007-04-04T15:50:00.000-07:00

"Jeg kommer til aa graate saann naar du drar, hvorfor maa du dra tilbake?" Et par taarefulle, brune oeyne ser inni mine, mens hun klemmer meg hardthardthardt. Kjenner at taarene renner nedover kinnene mine. Jeg foeler at jeg ikke kan dra, fordi denne 15aar gamle jenta trenger meg.

De mnd jeg har hatt paa senteret, har jeg hatt en jente som har blitt veldig spesiell for meg. Det hoeres kanskje litt dumt ut, siden jeg er jo der for aa vaere der for alle jentene. Men det er jo alltid slik at man blir bedre kjent med noen, og ikke saa godt med noen, av ulike grunner. Jeg fikk raskt kontakt med henne, og hun begynte litt etter litt og aapne seg mer og mer for meg. Jeg husker foerste gangen hun fortalte meg historien sin, om oppveksten sin, om moren som slo henne og sa at hun ikke var glad i henne, hvordan de utallige stefedrene hennes misbrukte henne, helt til hun stakk av og traff han som er far til babyen hennes, og jeg husker hun spurte meg om hvorfor det ikke er greit at en 15 aar gammel jente er sammen med en som er 29 aar. "Vi er jo saa glade i hverandre", sa hun. Jeg forklarte henne litt om ulike problem som kan oppstaa i et saant forhold, men jeg vet at det ikke forandrer foelelsene hun har inne i seg.

En gang fant jeg henne graatende i senga si, paa Valentines Day. Hun hadde haapet at han skulle komme og hilse paa henne, paa kjaerlighetens dag, men det gjorde han ikke. Saa sa hun at han er bare en loegner, som lover ting han aldri holder, og jeg fikk lese et brev som han hadde skrevet til henne for et aar siden, der han lovet gull og groenne skoger, loefter som aldri har blitt oppfylt. Men jeg vet at selv om hun sier stygge ting om han, saa forandrer det ikke foelelsene hun har for ham. Jeg kjenner igjen disse kriblende foelelsene man har inni seg som en forelska 15aaring, man tror man har funnet noe som skal vare resten av livet, og man kan bare ikke forestille seg at man skal forelske seg i noen andre. Vi alle har hatt en "foerste kjaerlighet", det har denne jenta her ogsaa. Det som er annerledes er at denne jenta har et minne, og et stort ansvar, for resten av livet av sin foerste kjaerlighet; nemlig soennen sin. Et minne som alltid vil faa henne til aa huske ham, hun blir minnet paa det hver dag. Jeg spurte henne hva hun skulle si hvis han kom paa besoek en dag, hvordan hun kom til aa reagere. Da sa hun at hun sikkert ikke kom til aa klare aa vaere sint, for hun ville ikke oedelegge de stundene naar hun foerst faar se ham. Da vil hun bare smile og vaere med ham, og alle de vonde tingene forsvinner. Jeg skjoenner henne saa godt, men kjenner at jeg blir saa provosert, det brenner inni meg, og jeg faar lyst aa riste denne mannen og si at han maa ta ansvar for sine handlinger, og slutte aa love ting som han ikke har tenkt aa holde. Han ser ikke hvor mye han saarer henne, men det gjoer jeg. Jeg kan ikke gjoere noe, annet enn aa vaere der for denne jenta, spesielt naar hun har det vondt. Men snart maa jeg reise..og hvem skal da vaere der for henne???

Heldigvis har hun andre folk rundt seg, naar jeg reiser, men jeg vil saa gjerne vaere der for henne. Vil saa gjerne hjelpe henne videre. JEG vil vaere der. Hun er saa ung, og allerede opplevd ting i livet sitt som jeg ikke engang kan forestille meg...men jeg vil saa gjerne at hun skal klare seg, faa et liv utenfor senteret og skape et godt og trygt hjem for soennen sin.

Kanskje faar jeg se henne igjen en dag, kanskje ikke...saa faar jeg bare haape at det jeg har gjort hittil for henne mens jeg har vaert her med henne har hjulpet henne. Det har iallefall betydd kjempemasse for meg og jeg kommer aldrialdri til aa glemme denne herlige jenta mi, med de store brune oeynene og det nydelige smilet....

2007-04-04T14:43:00.000-07:00

Biiiilder!:)

Det blir vel alltid slik at den siste tiden saa tar man masse bilder, sant? Hvertfall er det slik for meg, naa naar jeg er klar over at jeg skal dra snart, saa tenker jeg at jeg maa ta mange bilder. Blir ikke saa naturlig aa gaa rundt med kameraet hele tiden naar man bor et sted, i hverdagslivet. Men naa har jeg da gjort en innsats, for aa dokumentere at jeg faktisk har vaert paa senteret og i Peru!;)

Begynner med denne bedaarende lille tassen, herlig:) Legg merke til sproeyta i haanda hans! Hehe.. jeg maa bare understreke at vi bruker disse til aa gi de medisiner!;)

Hva gjoer man naar man har glemt noekkelen paa rommet og ikke gidder aa gaa hele den lange veien for aa hente den? Jo, da kryper man inn vinduet. En metode som faktisk brukes daglig hos oss..!

Jentene eeeelsker aa bli tatt bilde av, saa de stiller gladelig opp paa bilder, til og med med melkespreng;) Noen elsker aa lukke oeynene paa bilder, av en eller annen grunn....

Denne jenta fylte 16 aar igaar faktisk, den lille gutten hennes fylte 1aar i februar, nydelige begge to, ikke sant? Jeg elsker den lille tassen! Naa naar han har laert seg aa gaa er han om mulig enda soetere, og kommer rett som det er og dunker paa doera til rommet mitt:)

Her er den minste babyen vi har naa. En liten engel sant? Han er naa ca3uker tror jeg, paa bildet er han ca2uker... Men de skal reise fra senteret denne uka, for de har heldigvis en bra familie, som kan ta vare paa de:)

Pynte til bursdag er alltid goey!!! Noe som vi har gjort en del ganger naa, og flere ganger blir det, siden vi faktisk har 6 bursdager denne mnd:) Og etter en del diskusjoner, har jeg faatt gjennom at det er greit at vi har en fest for hver, i stedet for en stor for alle;) Det gjelder aa staa paa litt, og ikke gi seg:D

Jentene bader babyene sine hver dag. Noen av babyene liker det, andre ikke. Han her liker det veldig godt. Er alltid fin og ren og blir passet godt paa av den 14aar gamle mammaen sin:)

Til slutt har vi denne skjoenne jenta, med det lure gliset sitt. Hun er ei nydelig lita jente, som har en litt for utaalmodig mamma. Saa en mer rampete jente skal man lete lenge etter!!! Men om man tar seg tid til henne er hun den skjoenneste i verden. Hun er 2 aar snart, men snakker ikke saa mye, saa jeg proever aa laere henne nye ord, og det funker ganske bra, denne uka har hun laert 5-6 nye ord tror jeg!:)

2007-03-21T16:22:00.000-07:00

Vi er kommet til midten av mars, nei, faktisk lenger! Og om 5 uker idag sitter jeg faktisk paa flyet hjem, til Norge.. Kjemperart aa tenke paa det. Kan nesten ikke forestille meg hvordan det blir, og mange tanker surrer rundt i hodet mitt. Jeg har saaklart kjempelyst hjem, men samtidig, jeg har jo ikke lyst aa reise fra alt det jeg har her, alle jentene mine, babyene.. alle de som jeg har blitt saa gla i. Hvis jeg reiser, faar jeg kanskje aldri vite hvordan det gaar med dem videre, hvordan vil livet deres bli? Jeg faar aldri se barna deres laere aa gaa, aa snakke. Kjempetrist! Men, det er vel noe med det at man maa vaere fornoeyd med det man faar vaere med paa. De sier at det foerste aaret er det viktigste i et barns liv, er det ikke noe saant? Jeg har jo iallefall faatt blitt med paa litt, bedre enn ingenting.. Og ikke minst, jeg har jo blitt kjent med mange herlige tenaaringsjenter, som jeg aldri vil glemme, og forhaapentligvis bidratt litt der. Men, jeg maa jo reise, alt maa ta slutt, har jeg hoert.

Men det var ikke det jeg skulle snakke om, tenkte jeg. En liten oppdatering var planen:)

Vi har skiftet litt om naa, slik at vi ikke har fri i helgene lenger, men 2 dager i uka i stedet, slik at vi kan vaere hos jentene i helgen. Dette fordi i helgen saa er ikke personalet paa jobb. Saa da er det bedre at vi er hos dem, slik at det kan bli litt kustus paa dem i helgene ogsaa;) Dette er igrunn veldig greit, for det er veldig koselig aa vaere sammen med de i helgene, og veldig greit at vi har ansvaret og har litt mer kontroll paa hva som skjer:)

Ellers saa har skolen startet opp igjen, sommerferien er over, og senteret er naa blitt litt mer livat. Fra 8 til 12 kommer omtrent 60 3, 4 og 5 aaringer fra omraadet rundt senteret for aa gaa paa skolen, og dette oeker lydnivaaet gaaanske kraftig. Vet ikke helt hva det er, men jeg tror at peruanske barn sloss mye mer enn norske barn. De her sloss iallefall mye mer enn jeg gjorde naar jeg gikk i barnehagen og paa barneskolen!! For ja, jentene er ikke noe bedre enn guttene! Men de er soete ogsaa da, og sier mye rart, saa det er moro, og ikke minst; moro at jeg faktisk skjoenner det de sier;)

Vi har ogsaa faatt litt problemer med denne "slossinga" i barnehagen, og hos de eldste barna som bor paa senteret. Vi har en gutt paa 3 aar og 2 jenter som snart fyller 2 aar. En lei tendens som de har faatt er biting! Jeg har valgt aa trekke den konklusjonen at det er han eldste gutten som har laert de det (hvor han har det ifra vet jeg ikke:p), jeg husker en av de foerste dagene paa senteret (i november) at jeg ble oensket gledelig velkommen av vaart lille "krapyl" med et bitt i armen, som faktisk resulterte et ganske kraftig blaamerke. Men ja, jeg valgte aa tilgi ham, siden han faktisk hyylgrein naar han ble konfrontert med det dagen etterpaa;) Og han har blitt bedre, han biter fortsatt litt, men ikke saa mye og ikke meg;) De 2 andre jentene vi har, de er ogsaa noen smaa krapyl avogtil. De er 2 aar, og deres hobby er aa gjoere rampestreker! De bare elsker aa gjoere alt som er galt, slik at de kan faa litt oppmerksomhet! Hehe, hva gjoer man med saant da??? Det er jo saaklart kjempedumt, de maa jo faa litt oppdragelse, men samtidig, avogtil saa gjoer de saa mange rare ting, at man ikke kan holde seg fra aa le:p Litt humor maa vel vaere lov?!

En ting er iallefall sikkert; jeg beundrer alle som oppdrar barn, og som har oppdratt anstendige, ordentlige barn (haaper jeg er et av dem, uansett, pappa, jeg er veldig fornoeyd!!!;) ). Jeg legger meg paa kne!!! Den siste uka har jeg da gjort et iherdig forsoek paa aa oppdra den lille 3aaringen vaar, og det er absolutt den stoerste, mest krevende og vanskeligste jobben jeg noen gang har hatt!! Det har seg saann at 6 av jentene, ei som er gravid, og 5 av de som har barn som naermer seg 1 aar, har begynt aa studere paa kvelden. Dette for aa ikke henge altfor langt etter i skolegangen sin. De drar paa skolen rundt halv 7, og er tilbake rundt halv 11. Dette betyr da at de jentene som er igjen paa senteret, og vi, maa hjelpe til med barna deres mens de er paa skolen. Dette er et stort ansvar og mye arbeid, men det gaar veldig bra. Jeg tenkte at dette maatte jo bare bli vanskelig, 4 barn som skal mates og legges, uten mamman sin! Men det viste seg aa vaere enklere enn jeg i utgangspunktet tenkte:) Jeg har da som sagt proevd aa oppdra den lille 3aaringen vaar, og vil paastaa at jeg lykkes litt bedre enn mange av jentene og moren selv, dette bare pga at jeg har en litt stoerre porsjon taalmodighet enn de! Men jammen krever det mye taalmodighet, oioioi, jeg maa innroemme at jeg maa telle til 10 veeeldig mange ganger, og puste dyyypt for aa ikke si noe jeg ikke burde si, eller gjoere noe jeg ikke burde gjoere. Men jeg klarte/klarer iallefall og gi han mat uten at han begynner aa grine (den gode gamle "gap opp, her kommer flyyyyet"-metoden, eller aa spise omkapp funker faktisk doedsbra:p), og faa han til aa sove uten de store problemene. Det er faktisk en stor seier i seg selv, tro meg!!! Saa jeg foeler meg bittelitt bedre rustet for barneoppdragelse enn tidligere, for jeg tror jeg har proevd meg paa den vanskeligste;) Haaper og tror at mine barn ikke blir saann iallefall! Saaklart, han er en helt utrooolig skjoenn unge, naar han bare vil, og jeg kommer til aa savne han saa utrolig mye, det er ikke mange jeg ler saa mye sammen med som sammen med ham, men ja, problemet er at han eeelsker rampestreker, og gjoer rampestreker for aa faa oppmerksomhet, dette er ikke en bra ting! Men som sagt, han er jo skjoenn da! Og foeler meg litt som en mamma for ham, kanskje litt fordi han som oftest heller vil vaere sammen med meg og Silje enn noen andre, inkludert sin mamma!

Paa babyfronten er det 2 nye babyer naa!! De er vel ca 1 uke gamle! Jeg har bare sett den ene enda, en liten skjoenn jente, og den siste som ble foedt var en liten gutt. Gleder meg til aa se ham ogsaa! Moren til den lille jenta er 15 aar, og moren til guttebabyen er 13 aar! Begge har triste historier...uheldigvis! Hun paa 15 aar vil ikke si hvem som er faren til barnet, men de antar at det er stefaren hennes. Kjempetrist, saa ung, og allerede har opplevd saa sterke ting mentalt. Hun var veldig redd foer foedselen, og nektet aa la seg undersoeke av legen, saa det er vel ganske sannsynlig at hun har opplevd et overgrep. Planen var at hun skulle ta keisersnitt, det gjoer de veldig ofte paa mindreaarige, men av en eller annen grunn saa nektet legen aa gjoere dette paa henne, fordi han mente det ikke var noen grunn for aa utsette henne for det. Saa det ble en vanlig foedsel, alt gikk bra, og resultatet ble en helt utrolig skjoenn liten jente:)

Den andre jenta, paa 13, har ogsaa en fael historie, men heldigvis, hun har en kjempesuper familie som stiller opp for henne, og har hjulpet henne masse. Faren til babyen hennes er mest sannsynlig presten i kirka deres. Tenk det da, en person som familien hadde SAA stor tillit til, ogsaa skjedde dette. Er det rart at denne stakkars 13-aarige jenta har faatt utviklet psykiske problemer til tross for at hun er saa ung?? Ikke i det hele tatt. Planen her var ogsaa at hun skulle ta keisersnitt, men legen var ikke saerlig samarbeidsvillig her heller, men det endte med at hun ble lagt inn paa sykehuset, programmert for keisersnitt. Men natten etter hun ble lagt inn, begynte riene, og da ville ikke legen operere henne lenger, og sa at hun maatte foede normalt. Men denne stakkars jenta var ikke forberedt paa dette. Hun hadde brukt maaneder paa aa psyke seg opp til keisersnitt, og var innstilt paa nesten null smerter. Og her kommer de i siste oeyeblikk, og sier at hun maa foede normalt, med smerter!! Vi var aa besoekte henne paa sykehuset, da var riene i full gang, og hun hadde saa vondt stakkars. Taarene rant paa henne, og hun var heeelt overbevist om at hun ikke klarte det. Men ja, hun maatte jo klare det..og det gjorde hun heldigvis, selv om jeg ikke en gang kan forestille meg hvor hardt det maatte vaere for henne, fysisk, men aller mest psykisk!! Resultatet ble iallefall en liten gutt, som jeg ikke har faatt muligheten til aa se enda. Planen er at hun skal vaere en liten stund hos oss paa senteret naa foerst, ogsaa skal hun dra hjem med familien sin. Jeg er helt sikker paa at hun kommer til aa klare seg kjempefint, hun er en saa sterk jente, og saa moden for aa vaere bare 13 aar, og med en familie som stoetter henne i alt hun trenger. Hun er en av de heldige uheldige, om man kan faa lov aa kalle de det.

Ellers, saa begynner jeg aa forberede meg til de siste ukene paa senteret, foeler meg ikke helt klar til det, ikke til aa reise, saa derfor trenger jeg litt forberedelsestid! Mine kjaere soeskenbarn, Ann Cathrin og Veronica har kommet til Lima, og det var veldig artig!!:) Kjemperart aa plutselig ha de her, det som har vaert min plass saa lenge naa, men utrolig koselig aa tilbringe tid med de, og godt aa ha noen som man kjenner saa godt, naar man har vaert langt borte fra det kjente og kjaere i saa lang tid:) Veronica skal snart reise tilbake til Norge, etter snart 7 mnd i Soer-Amerika, men Annca skal vaere her i Lima helt til juli! Saa blir godt aa ha henne her de siste ukene mine:)

Det tror jeg var denne maanedens oppdatering, forhaapentligvis foelger det mer, foer jeg vender nesen nordover igjen:)

Savner dere alle sammen saa mye!!!!!!!

Mange varme klemmer fra Stinemor i Peru :)

2007-03-21T15:40:00.000-07:00

De siste ukene har jeg jobbet med den siste oppgaven min, til Hald (ja for vi gaar jo faktisk paa et studie;) ). Og jeg har skrevet litt om hvordan senteret jobber, hvordan de er en utdanningsinstitusjon, og hvordan de hjelper jentene til aa komme igang (akkurat som Stroemme-stiftelsen hjelper folk i gang!!). Rett og slett en liten oversikt over arbeidet som senteret gjoer. Her er noen utdrag fra oppgaven min:

CEPMA (Centro para Madres Adolescentes) ble grunnlagt 10.januar 2000 mellom ”Asociacion Solidaridad Peru Alemania” (ASPA), ”Centro Desarollo Tecnico Productivo” (CEDETEP), distriktet Villa Maria del Triunfo hvor senteret ligger, og med oekonomisk stoette fra Stroemmestiftelsen i Norge. Intensjonen var aa behandle de mangfoldige sakene som eksisterer av tenaaringsmoedre i den soerlige delen av Lima. De fokuserer paa aa hjelpe moedrene og barna deres, og laerer opp jentene slik at naar de forlater senteret kan de klare seg selv og sannsynligvis har de laert noe som de kan jobbe med senere. De hjelper dem ogsaa med aa bearbeide evt psykiske problemer og proever aa bygge opp selvtilliten deres slik at de kan tenke positivt og ha haap for fremtiden og barna sine.

Senteret rettes mot tenaaringsjenter, hovedsaklig mellom 12 og 18 aar, som enten er gravide eller allerede har faatt baby. De som kommer hit er ofte voldsofre av forskjellig slag. Incest, voldtekt, men mange av de har ogsaa rett og slett bare blitt gravide av uvitenhet. Av mangel paa kjaerlighet, omsorg og oppmerksomhet i familien er det mange som faar kjaerester tidlig, ofte mye eldre enn dem selv, og siden ikke alle har like god kunnskap om prevensjon, og de eldre mennene utnytter de unge jentene, er det mange som er uheldige og ender opp gravide. Noen er heldige med at faren til ungen stiller opp, men dessverre er det mange av de som fraskriver seg alt ansvar, og jenta ender opp paa egenhaand. Fattigdommen i Lima er stor, og mange familier har problemer nok med aa faa endene til aa moetes til vanlig, saa naar en av deres doetre ender opp gravide er det mange som rett og slett ikke klarer aa ta seg av de.

Senteret oensker aa hjelpe jentene med problemene deres. I dette inngaar det aa skaffe dem advokat som kan hjelpe dem til aa faa den hjelpen de har rett paa. Aller mest oensker de at jenta kan gaa tilbake til familien sin og vaere med de, saa de jobber for aa gjenopprette et godt familieforhold. Men i saker hvor dette ikke er mulig, som for eksempel i incesttilfeller, proever de aa finne andre slektninger som de kan faa hjelp hos og bo hos. De leter etter familie, slektninger, tar de inn til samtaler for aa skape relasjoner og se om det er personer de kan stole paa. De sender ikke jentene med de foer de er ganske sikker paa at dette kan gaa bra. Ideelt sett skal ikke jentene vaere mer enn 1 aar paa senteret. Da skal de ha laert det de skal laere, funnet familiaere personer som kan stoette de og mentalt sett vaere klar til aa reise. Dette fungerer ikke alltid i praksis, av ulike grunner, men det fungerer absolutt bedre naa som prosjektet har hatt noen aar aa bygge seg opp paa. Problemer som kan oppstaa er f.eks at jenta ikke har familie, ikke har en bra familie, kommer fra en veldig fattig familie som ikke har mulighet til aa ta seg av de, eller at de ikke er klare mentalt. Mange av de er veldig unge, og allerede saa tidlig i livet utviklet store psykiske problemer.

De er opptatt av at jentene skal laere noe mens de er paa senteret, det skal vaere en utdanningsinstitusjon, og de mener ogsaa at det er viktig aa holde jentene opptatt med noe hele dagen, slik at de ikke faar saa mye tid til aa tenke paa sine problemer. Siden mange av de er saa unge maa mange av de laere hvordan de skal vaske rommet sitt ordentlig, lage mat etc. Men det er ogsaa viktig at de laerer seg aa ha gode rutiner og gode vaner. Rett og slett laere aa ta ansvar. De maa ogsaa laere seg aa ta vare paa barnet sitt, og laere at de maa sette barnet foran seg selv. Mange av de sliter med dette, for i utgangspunktet var det ikke en livssituasjon de oensker aa vaere i. Saa derfor kan det ta tid for de aa laere aa vaere ansvarlige og ta konsekvensene av det som har skjedd.

Som sagt tidligere faar jentene opplaering gjennom daglig rutine. Gjennom dette faar de kunnskap paa materielt plan og paa personlig plan. Det materielle faar de ved at senteret soerger for et sted aa bo, en seng aa sove i, mat og en forsikring som dekker foedsler, kontroller, legebesoek og medisiner. For mange er dette noe de aldri kunne ha faatt hjemme. Men i tillegg til at de faar de materielle, grunnleggende behovene dekket faar de ogsaa kunnskap paa personlig plan. De faar psykologtimer, og har alltid noen og snakke med om de trenger det. Mange av de har vaert gjennom traumatiske opplevelser, og gjennom tett oppfoelging proever de aa bygge opp selvtilliten deres, og gi dem et haap om en bedre fremtid, for dem og barna.

Hjelp til selvhjelp:

Jentene som kommer til CEPMA faar en ny sjanse, og mange muligheter deres familie kanskje aldri kunne gitt dem. De gir de hjelp til aa komme i gang, en sjanse til aa starte paa nytt, borte fra de problemene de hadde foer. Her faar de leve et skjermet liv og dermed tid til aa jobbe med seg selv og laere hvordan de skal godta situasjonen sin og ta vare paa barnet sitt. Men det krever en del av jentene. De maa laere aa godta sin nye livssituasjon, bearbeide problemene sine og ta ansvar. Her passer mottoet til Stroemmestiftelsen godt inn: ”Hjelp til selvhjelp”. Jentene faar kunnskap som senere kan hjelpe dem til aa klare seg paa egenhaand. Paa denne maaten er senteret med paa aa gi jentene en ny start, og tilrettelegger situasjonen for at jentene skal laere aa ta vare paa seg selv og familien sin.

Dette er noe av det arbeidet de driver med, og som dere ser, det dekker mye, og det er virkelig en ny sjanse for en fattig tenaaring i Lima, Peru. De er saa heldige, selv om ikke alle av de klarer aa se det selv. Det er nok ikke lett for de aa sette pris paa den sjansen de har faatt heller. Der sitter de, med et barn som i utgangspunktet ikke er oensket, de er altfor unge til aa bli moedre, har ikke lyst aa ha ansvaret, og frykten over hva som kommer til aa skje med kroppen deres, gjennom graviditeten og ikke minst gjennom foedselen, er stor... Men, her kommer CEPMA inn, og kan hjelpe de med det de trenger, fysisk og psykisk. Og selv om vi bare har plass til 17 jenter, og det finnes tusenvis av tenaaringsmoedre bare i Lima, er det bedre enn aa hjelpe ingen.

Vi liker aa hjelpe folk i gang, sant????

2007-03-12T13:00:00.000-07:00

Bloggesisten!!

Jeg ble tatt av Nils-Ove, saa da maa jeg vel bare sende ballen videre, kjipt aa vaere den som ikke gidder aa leke sant?!

"Regler: Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon."

Saa, 6 rare ting om meg selv...

1. Jeg er ikke glad i sjokolade, selv om jeg er jente!
2. Naar jeg gikk i barnehagen brukte jeg og Merete og spise dopapir fordi vi syns det var saa godt
3. Jeg sover fortsatt med bamsen min i senga (til og med i Peru)
4. Jeg bodde 1 aar sammen med 2 gutter jeg ikke kjente fra foer
5. Jeg har bodd 5 forskjellige steder/land de siste 4 aarene
6. Naar jeg var lita kunne jeg bli helt utrolig sint noen ganger!

Det var det, tror det er noen rare ting..

Jeg sender ballen videre tiiil; Elise, Marte, Ragnhild, Eivind, Eline (Hansen Ski) og Aina-Marie!

2007-03-06T16:12:00.000-08:00

DA var tiden kommet for litt bilder fra senteret. Ser ved dette at jeg virkelig maa begynne aa ta flere bilder!! Har jo nesten ingen jo.. Men, enjoy;)

Jentene foran porten inn til senteret!:)

Yeah, fint bilde eller???;) Jeg fortsetter med min grimaseopplaering til smaa barn, og jeg maa si at han her er den flinkeste eleven jeg har hatt hittil!Han klarer de alle,til tross for at han bare er 3 aar!!!:p

En ting jentene er veldig flinke til er aa gnage bein, de klarer aa faa av ALT kjoettet faktisk, jeg har myye aa laere, men som dere ser, saa laerer de opp barna sine godt;)

Hvem er soetest?? Jenta eller kyllingen?? Hmmm...

2007-02-23T12:17:00.000-08:00

Saa har det da altsaa skjedd....etter 5 mnd i Peru, uten aa ha mista noe som helst, ble jeg altsaa ranet!!!! Arrg! Kjenner jeg blir litt provosert bare av aa tenke paa det!! Hvorfor gidder folk aa gjoere saant da!?!?! Utrolig teit!!

Men jeg ble da altsaa frastjaalet heeele veska mi, uten at jeg merka noe som helst i det hele tatt. "Gaar det an?", tenker dere sikkert..men ja, jeg kan si dere det at det gjoer det faktisk!!! Det skjedde forrige helg vi hadde fri. Vi var paa en restaurant sammen med to andre norske jenter, og spiste lunsj, i Miraflores. Det var bare vi og 2 andre som var i restauranten, og ingen satt i naerheten av vaart bord. Saa jeg la vesken min nede med beina mine. Noe som i utgangspunktet ikke er saa veldig lurt i dette landet. Men jeg tenkte at siden det ikke var noen saerlig andre der, og jeg satt med ansiktet rett mot inngangen, saa var det ikke noen som klarte aa ta den uten at jeg skulle merke det. Saa vi satt og spiste, snakka og hadde det koselig. Og plutselig, naar jeg saa ned, saa var ikke veska mi der lengre. Jeg kjente jeg ble litt stressa, for jeg hadde alle pengene mine, og VISA-kortet i den, pluss alle bilde-cdene mine. Men den var rett og slett ikke der, saa greit var det. Vi lette litt rundt omkring, men borte var den. Vi spurte personalet om de hadde sett noe, men de ble bare kjempeforundra, og sa at det var jo helt umulig, for det hadde ikke vaert noen andre i restauranten. Men den var jo borte, saa mulig maatte det vaere. De ble jo veldig bekymra, og spurte alle de som jobba der om de hadde sett noe, men ja, jeg vet ikke. Det hele var jo veldig merkelig, saa for alt jeg vet, kan jo det like godt aa vaert noen av de, siden de faktisk var de eneste som hadde vaert naerme bordet vaart. Men ja, hva gjoer man da? Turte ikke aa anklage noen av de heller, saa det ble bare til at jeg laante penger av de andre til aa betale maten min, ogsaa gikk vi. Mobilen min mista jeg da ikke, for den hadde jeg i bukselomma, saa det var jo godt at jeg fikk beholde noe!;)

Men som dere skjoenner, hele situasjonen var vannvittig irriterende, og oppi det hele fant jeg ut at det var selvfoelgelig jeg som hadde hatt noekkelen til hoveddoeren paa pensjonatet i min veske, saa naa var altsaa den ogsaa borte! Og jeg maatte selvfoelgelig stenge VISA-kortet mitt. Men jeg hadde jo selvfoelgelig ikke med det nr jeg maa ringe, saa jeg fant ut at det letteste var aa ringe hjem til pappa, og faa han til aa gjoere det. Saa det ordna seg, og jeg fant ut at jeg ogsaa maatte gaa paa politistasjonen og anmelde tyveriet, for aa kunne vaere litt mer sikker paa at jeg faar det igjen paa forsikringa naar jeg kommer tilbake til Norge.

Saa det er den neste delen av historien, virkelig en opplevelse. Vi fant ut ved hjelp av vaar kjaere pensjonat-eier at politistasjonen i omraadet vi var i laa rett bort i gata. Saa vi gikk bort dit, og jeg proevde hele veien aa pugge det spanske ordet for anmeldelse, noe som jeg ikke klarte, for naar jeg skulle spoerre mannen i doera hvor jeg skulle gaa for aa gjoere det, glemte jeg det, typisk!, sier jeg bare. Men vi ble henvist til et rom, med mange skrivebord med politimenn, og fikk en mann til aa ta min sak, eller anmeldelse.

Jeg kan iallefall si at jeg skjoenner litt mer naa hvorfor dette landet generelt, og politiet er saa preget av korrupsjon. De politimennene var jo bare helt userioese, og holdt bare paa aa fleipa og spurte om ikke vi ville ta de med oss til Norge. Men etter vi hadde presentert oss litt, og de skjoente at vi snakka spansk, saa tok han frem den store, tykke boka der de skriver anmeldelser i. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og han skrev ned alle detaljer, alt fra hvor vi hadde vaert til hva jeg hadde tenkt naar det skjedde. Jeg sa alt jeg hadde hatt i veska, og til slutt signerte jeg med underskrift og fingeravtrykk, som man alltid maa her i dette landet. Alt dette gjoer de da for haand, men jeg tenkte at jeg kunne jo spoerre om de kunne skrive det paa pc for meg, slik at det kunne se litt mer ut som et offisielt dokument, men det var da ikke mulig. Inni mellom alt dette her maatte vi fortelle masse om Norge, hva vi gjoer i Peru saa lenge, hvordan de kunne komme seg til Norge, hvor gamle vi er, naar vi vil ha barn, om vi har kjaerester eller ikke, hva vi spiser i Norge siden jeg er saa tjukk, om vi kunne hjelpe de aa laste ned musikk paa pcen deres, vi ble tilbudt vann, men de hadde bare et glass, saa vi maatte dele, og oppi alt begynte de aa ta bilder av oss med mobilen deres. Haha! Gaar det an sier jeg bare! Men hva gjoer man? Det gaar jo ikke an aa gjoere noe annet enn aa le heller. Men jeg maatte jo selvfoelgelig faa en kopi av denne anmeldelsen da, for aa ta med meg til Norge, saa han politimannen som hadde min sak tok meg med ut for aa ta kopi. Peruanske menn er jo generelt ganske rause paa komplimenter, spesielt til oss utlendinger, de snakker rett fra levra, og denne mannen var da ikke noe unntak. Han kjoerte paa med alle mulige komplimenter, og skulle absolutt ha meg med ut aa spise middag med han den kvelden. Men i og med at han sikkert var paa alder med faren min (og mange andre grunner), saa foelte jeg ikke akkurat for det, saa jeg takka pent nei. Peruanske menn har ogsaa litt vanskelig for aa ta et nei for et nei, saa naar jeg hadde takka pent nei ca.10 ganger, gikk jeg over til aa si nei, paa en ikke saa veldig pen maate. Saa han maatte jo til slutt innse at jeg faktiskikke ville.

Saa hadde jeg da faatt denne kopien av anmeldelsen min, til slutt. Og det eneste jeg mangla var aa faa underskrifta til politimesteren, sjefen over alle sjefer. Men foer vi gikk inn paa kontoret hans, dro han politimannen meg til side, og sa at jeg maatte si til politimesteren at det var en hastesak, siden jeg skulle reise dagen etter, og derfor maatte han skrive under med en gang. Jeg skjoente ikke helt med en gang, og var litt usikker paa om jeg egentlig hadde skjoent det riktig. Men spurte da flere ganger, og fant til slutt ut at, ja, det var faktisk det han sa. Saa vi gikk inn paa kontoret til den o store politimesteren (han var faktisk litt skummel, han hadde et utrolig serioest ansikt!!!), og sa at han maatte skrive under paa anmeldelsen min fordi jeg skulle reise dagen etter. Han saa paa papiret, og deretter paa meg, og spurte om jeg skulle reise imorgen. Jeg hadde ikke lyst aa lyve, men jeg maatte jo bare si ja, siden det var det politimannen hadde sagt jeg maatte si. Foelte meg nesten som en liten tyv, lyve til politiet liksom! Men ja, han skrev jo under og satte paa 9 forskjellige stempel, og det hele var gjort paa 2 minutter, saa jeg innsaa etterpaa at det var jo ikke akkurat noen stor kriminell gjerning jeg hadde gjort, selv om jeg hadde sagt en hvit loegn til politimesteren.

Saa ja, alt i alt, var det et ganske morsomt besoek paa politistasjonen. Selv om vi bare fikk bekrefta den tidligere paastanden om at peruanske politimenn er ganske userioese. Men det letta litt paa det daarlige humoeret mitt iallefall, og det er vel ikke hver dag man blir invitert ut av en peruansk politimann?? Nei, heldigvis ikke. Det var foerste, og forhaapentligvis siste gang!!

Ellers vil jeg bare si til den personen der ute som stjal veska mi, at jeg haaper du koser deg med pengene, bildene, solbrillene, VISA-kortet, foererkortet, yndlingsgenseren og den nye buksa mi!!!!!!!!!!

2007-02-10T13:43:00.000-08:00

Paa foedestua!

Paa de maanedene vi har vaert paa senteret naa, saa har vi igrunn hatt en del gravide, og egentlig ganske mange foedsler. Men ofte har vi hatt fri de dagene det har vaert mest action. En gang i desember var jeg faktisk med paa sykehuset og leverte en av jentene som skulle foede. Hun hadde 7 cm aapning naar vi tok henne med til legen(det er vel vanlig aa ha 10cm naar babyen kommer, er det ikke??), og hun hadde veldig vondt, men de ble bare kjempesinte for at vi hadde tatt henne med dit, hun skulle jo snart foede, saa hun maatte paa sykehuset. Saa vi tok henne med til sykehuset i ambulansen, og noen timer senere hadde hun foedt en herlig liten gutt:) Actionfylt, men virker overraskende nok ganske hverdagslig naar man er midt oppe i det!

Forrige uke var det ogsaa tid for en ny foedsel. Hun er 16 aar, og var da altsaa gravid. Men ikke nok med det, saa har hun en datter fra foer, som er 1,5 aar. Det er usikkert hvem som er faren til den foerste datteren hennes, men begge tilfellene er iallefall misbruk/voldtekt. Den andre derimot, er det ganske sikkert jentas egen far som er far til babyen ogsaa, altsaa incest. Hvor sykt er ikke det?!? Da blir altsaa hennes eget barn ogsaa hennes soesken... Det finnes mange syke mennesker her i verden.... Og det som gjoer dette tilfellet bare enda verre (etter min mening), er at jenta selv er tibakestaaende. Hun kan ikke lese eller skrive, snakker lite og lavt, og liker stort sett og sitte for seg selv. Foer hun kom paa senteret hadde hun aldri brukt et toalett, og visste ikke hvordan hun skulle dusje seg. Tidligere bodde hun paa et lite rom sammen med bestemoren, soesteren, broren og den lille datteren sin. Saa vi alle har jo tenkt paa hvordan i alle dager skal denne jenta kunne klare aa ta seg av en vilter 1,5 aaring som elsker aa gjoere rampestreker og samtidig ha en liten baby. Og ikke minst, hun som snakker saa lite, tenk viss ikke hun sier ifra naar hun har vondt og foedselen setter i gang foer vi rekker aa dra paa sykehuset.

Saa en natt, ca. halv 2, satte det da i gang. Jeg vaaknet av at den hysteriske nattevakten Señora Elena stod og ropte utenfor vinduet mitt, "Señoriita, señoriiiita"! Men det som var, var at hun ikke sa noe om at jenta skulle foede, hun var saa stressa at hun bare loep rundt og snakka om ting jeg ikke skjoente, noe om papirer og febermaaler. Saa jeg skjoente det ikke der og da at det var det hun skulle, og jeg var saa troett at jeg bare ville sove. Men jeg hjalp henne og finne papirene hennes, ga henne pengene hun trengte, ogsaa sovna jeg igjen. Saa ikke foer jeg vaaknet paa morgenen, gikk det egentlig opp for meg at selvfoelgelig, det var jo foede hun skulle. Hehe, saann gaar det naar man er kraftig B-menneske og ikke helt fungerer foer en time etter man har vaakna;)

Men planen var at jeg skulle paa legekontoret med to av jentene dagen etter, bare en snartur for aa ta en sproeyte, og hente resultatene paa noen proever. Saa foerst naar vi kom ned dit, fikk vi vite at det var der hun hadde foedt. Vanligvis maa jenter som er mindreaarige paa det store sykehuset for aa foede, pga risikoen naar de er mindreaarige, men i dette tilfellet rakk de ikke det, for foedselen var saa godt i gang at de ikke kunne ta sjansen aa kjoere helt til sykehuset. Men paa legekontoret har de ogsaa en liten foedestue, saa det gikk bra. Paa mindre enn 2 timer foedte hun en herlig liten, frisk gutt. Saa naar vi fikk vite at hun var der ville vi selvfoelgelig se babyen, saa vi fikk komme inn og se. Jenta var sliten etter foedselen stakkars, men gutten var frisk og fin, saa det var bra. Nattevakten paa senteret var der nede sammen med henne, og plutselig sa hun at jeg maatte bli igjen der med jenta og babyen, for de kunne ikke vaere alene. Jenta var som sagt sliten, men det var ogsaa slik at det saa ikke ut som hun ville ha babyen. Vanligvis ser man lykkelige moedre med babyen i armene etter en foedsel, men i dette tilfellet var det ikke slik. Jenta selv laa i senga, med babyen et stykke bortenfor seg. Foerst tenkte jeg ikke saa mye over det, var mest opptatt med aa se paa babyen, men saa gikk det opp for meg at det hele saa litt rart ut. Og foer Señora Elena gikk, sa hun at jeg maatte sitte der hele tiden og passe paa de, for jenta hadde visst ikke lyst aa ha babyen. Jeg stod der litt som et spmtegn, for var ikke sikker paa om jeg hadde skjoent alt riktig. Men saa sa hun det en gang til(eller, egentlig 3 ganger til, det gjoer hun med alt hun sier, en gang er ikke nok!), at jeg maatte passe paa heeele tiden, slik at hun ga den mat, og ikke kasta babyen i golvet. Jepp, det var faktisk det hun sa.

Saa gikk hun, og der satt jeg, med jenta, en 6 timer gammel baby, og en stressa sykepleier som sprang mellom de 3 babyene som var paa rommet, og lurte paa hvordan jeg skulle passe paa at noen ikke kaster en baby paa golvet!? Hvordan i alle dager gjoer man det? Og hva gjoer man hvis det skulle skje?! Og oppi alt, kommer jordmora, og sier at jenta ikke klarer aa amme babyen helt, saa jeg maa laere henne hvordan hun skal gjoere det. Haha, saa mye erfaring som jeg har med amming liksom. Men ja, man klarer det man maa klare, sant? Og jeg fant fort ut at det var vel bare aa hoppe i det. Saa jeg satt der paa stolen min ved siden av senga hennes, passa paa at hun amma ca. hver halve time, og proevde saa godt jeg kunne aa laere henne aa amme, utifra det jeg syns saa logisk ut selv, og selvfoelgelig: passa paa at hun ikke kasta babyen paa golvet. Heldigvis gjorde hun aldri det. Og paa de 12 timene jeg satt der den dagen saa utviklinga veldig bra ut, jeg tror hun faktisk har laert aa bli glad i den naa. Men jeg fikk laert en del den dagen da, om gode ammestillinger og jeg skifta faktisk bleie paa den lille pjokken. Saa naa foeler jeg meg bittelitt mer overbevist om at naar jeg en dag faar min egen baby, saa skal jeg vel klare aa ta vare paa den;)

2007-02-04T15:22:00.000-08:00

Naa er tiden kommet for litt oppdatering om senteret tenkte jeg. Dere har kanskje lyst aa vite litt om hverdagen min, og om arbeidet mitt generelt. Men jeg maa innroemme at det faktisk er litt vanskelig aa si noe om det avogtil. For mye av det har blitt saa utrolig hverdagslig for meg naa, saa mye man ikke tenker over, ting som igrunnen er ganske absurde og uvanlige, men som bare blir vanlige etterhvert. Men jeg kan jo fortelle litt om noen av historiene til jentene, hvor noen av de er veldig triste.

Foer jul, i desember, hadde vi ganske mange jenter. De var helt opp i 17 stk, og jeg tror vi fant ut ganske fort at det er litt i det meste laget for bare 2 norske jenter. Men det gikk egentlig veldig bra. Vi har egentlig bare plass til 15 stk, men pga stor paagang, og en jente som skulle forlate senteret, saa klarte vi aa trykke inn 2 ekstra, bare for en liten periode. Meen, plutselig ble de 16. Noe skjedde, 3.juledag. Jeg og Silje hadde fri, for det var den dagen vi skulle reise til Cusco. Men naar vi stod opp og gikk ut for aa snakke med jentene, saa kunne de fortelle oss at naar noen av jentene hadde dratt paa legen den morgenen, hadde en av jentene stukket av. Vanligvis er det jeg eller Silje som foelger de til legen, men naar vi har fri, er det en av de jentene som har vaert paa senteret lengst som foelger de. Saa denne jenta saa altsaa dette som en gyllen sjanse til aa stikke av. Maa innroemme at jeg er veldig glad vi hadde fri den dagen, og at det ikke var jeg som hadde ansvaret for henne da!! Saa det ble jo litt oppstyr da, og vi tenkte at kanskje de kom til aa lete etter henne eller noe. Men det skjedde da ikke. For det funker slik paa senteret at jentene er ikke saa innestengt at de ikke klarer aa stikke av i det hele tatt. Viss de virkelig vil stikke av saa klarer de det, og man kan nesten ikke hindre de heller. Saa det denne jenta gjorde var at hun hadde sikkert avtalt med kjaeresten sin at hun skulle stikke av den dagen, ogsaa moete han. Han er 16 aar, akkurat som hun, og de har en baby som naa er 3mnd. Vi har ikke sett henne siden, men de sier at hun naa jobber med aa vaske frontruter paa biler, og bor med kjaeresten og familien hans. Jeg personlig syns det er veldig merkelig at hun velger aa ta en slik avgjoerelse, for jentene har jo det virkelig bra paa senteret. Men, hun er tydeligvis ikke enig, haaper det gaar bra med henne.

Saa saann ble de plutselig 16. Og rett etterpaa gikk vi ned til 15 stk. En av jentene dro fra senteret rett foer nyttaar. Hun hadde vaert nesten 2 aar paa senteret, og det var paa tide for henne og dra hjem til moren og soesteren sin. Hun er 18 aar naa, og har en soenn paa 1,5 aar, verdens nyyydeligste gutt:) Det skal vanligvis fungere slik at jentene ikke er paa senteret stort mer enn 1 aar. Etter 1 aar skal de ha laert det de skal laere, og senteret skal ha funnet en loesning for de, et sted de kan dra etterpaa. Av diverse grunner er det ikke alltid dette funker, avogtil trenger jentene litt lenger tid, men akkurat naa for tida funker dette veldig bra, det har virkelig kommet seg i forhold til for noen aar siden. Saa denne jenta har naa flyttet hjem til familien og har faatt seg jobb. Moren eller soesteren passer soennen mens hun jobber, og naar skolen begynner i mars skal hun fortsette der, hun har vel 2 eller 3 aar igjen foer hun kan begynne paa universitetet. Da har hun lyst aa studere grafisk design. Imponerende. Jeg slutter aldri aa bli imponert over de jentene, og alt de klarer. Selv om man skulle tro at mange av de ser paa fremtiden som hard og vanskelig, fordi situasjonen deres er som den er, har de haap, droemmer og maal, akkurat som oss andre. De er saa flinke!!!
Helt siden vi kom paa senteret i november har vi hatt en gravid jente, paa 11 aar. Tenk det, bare 11 aar, og gravid. Hun er oppvakt for aa vaere saa ung, men likevel, avogtil skinner det saa godt gjennom hvor gammel hun egentlig er. Bare det at hun ikke helt skjoenner at alt det hun har vaert gjennom ikke er bra, og hun skjoenner ikke at familien hennes ikke er gode folk. Naar hun var 9 aar, begynte faren og leie henne ut, til forskjellige eldre menn, som betalte godt. Dette gjorde de ti hun var 10-11 aar, men da var det en av mennene som gjerne ville betale faren litt ekstra, for at han skulle faa ha henne kun for seg selv. Dette sa selvfoelgelig faren ja til, for det var jo av oekonomisk fordel for han og familien. Denne mannen som ville ha henne for seg selv, er 64 aar og har myyye penger. Han behandla henne som sin egen lille "prinsesse", kjoepte ting til henne, og betalte faren godt. Men saa skjedde det da at hun ble gravid, som 11-aaring. Den seksuelle lavalderen i Peru er 16 aar, som i Norge, og den peruanske loven sier klart og tydelig at alle som bryter denne havner i fengsel. Saa da skulle man tro at denne saken var enkel, og 64-aaringen havner i fengsel. Men saa enkelt er det ikke i et land som Peru. Landet er preget av mye korrupsjon og det er lett og komme seg ut av ting som man ikke burde klare aa komme seg ut av. Alt man trenger er aa gjoere er aa betale litt ekstra, stikke litt penger i lomma paa noen, og det ordner seg som regel. Penger er makt, dessverre. Saa da denne jenta ble gravid, begynte den 64-aar gamle mannen og gi penger, og gaver til familien hennes, slik at de ikke skulle anmelde noe. Da saken kom til advokatene og politiet, gjorde han det samme med dem, rett og slett betalte seg ut. Saken er fortsatt oppe hos advokatene, men det er veldig vanskelig aa finne utav det. Bl.a fordi jenta selv sier forskjellige ting hele tiden, og forandrer paa historien. Dette fordi familien truer henne med at viss hun sier sannheten, kommer faren i fengsel, og det vil hun selvfoelgelig ikke. Derfor klarer ikke de aa loese opp i saken enda.

Planen var at hun skulle foede i februar, men det som skjedde var at i slutten av desember ble hun daarlig, og etter mange turer inn og ut av sykehuset foedte hun til slutten sin lille soenn. 2 mnd for tidlig, og han var slett ikke frisk. Han var kjempeliten, og foedt med masse infeksjoner. Dette var jo paa en maate litt forventa, siden moren er 11 aar og ikke helt i stand til aa bringe frem et barn, og faren 64 aar gammel. Saa etter en uke paa sykehuset og masse medisiner senere, doede den lille babyen. Man kan spoerre seg selv om dette var en god eller daarlig ting, men det blir vel alt etter oeyet som ser. Jenta selv ble jo ganske lei seg, selv om jeg tror egentlig ikke hun skjoenner helt hva som har skjedd. Hun er rett og slett for ung til aa forstaa og takle slike ting. Saa etter at babyen hennes doede har soesteren proevd aa lage mer problemer, og har sagt til advokatene at det er senteret sin skyld at barnet doede og var sykt, fordi jentene har det faelt paa senteret. Hun hadde sagt til advokaten at alle jentene sover paa samme rom, at de maa jobbe hele dagen, nesten ikke faar mat og at vi har et moerkt rom der vi straffer jentene. Saa her en dag kom advokatene paa besoek til senteret for aa se dette. De fikk omvisning av en av personalet, og tror igrunn de ble ganske overraska. De fikk se at jentene sover 3 og 3 paa rom, at vi har stor plass, at jentene som bor der faktisk er glade og fornoeyde og han fant ikke noe moerkt rom. De sa at de syns senteret saa bare fint ut, og at de ikke kunne skjoenne hva soesteren hennes snakka om. Saa da fikk de iallefall oppklart i det, og satt familien hennes i daarlig lys. Haaper de klarer aa ordne opp i det til slutt, at de tar han mannen som gjorde henne gravid, faren hennes som leide henne ut, og at det gaar an aa finne en god loesning for jenta selv. Hun har allerede opplevd saa altfor mye til aa bare vaere 11 aar, hun skjoenner det ikke bare selv. Men for en uke siden forlot hun senteret, og dro til et annet senter. Hun selv stakkars, trodde hun skulle hjem til familien, det var det hun hadde lyst til, men hun ble da overfoert til et annet senter i Lima. Et for bare vanlige ungdommer, ikke tenaaringsmoedre som hos oss. Haaper hun klarer seg der, og at jeg en dag faar moete henne igjen for aa se hvordan hun klarer seg.

Saa naa har vi 15 jenter, noen kommer og noen gaar, nesten litt vanskelig aa foelge med for tida. Og mange holder paa aa ordne opp papirer og diverse ting for aa dra fra senteret, eller for aa bli overfoert til andre senter. Men de fleste som er der naa har vi blitt godt kjent med, har god kontakt med de, og vi kommer naert innpaa dem, i og med at vi tilbringer saa mye tid sammen. Jeg kommer aldri til aa glemme alle de koselige stundene jeg har med de naar jeg bare sitter inne paa rommet deres om kveldene og vi snakker om alt og ingenting. De er saa utrolig herlige og gode jenter og det er imponerende at de klarer aa leve det livet de lever saa bra som de gjoer. De tar virkelig konsekvensene av sine tidligere handlinger paa en bra maate, og ofte skjoenner jeg bare ikke hvordan de klarer det. Men de klarer det, og til og med paa en bra maate! De har naa faatt en ny sjanse, og fremtiden deres ser, til tross for alt de har vaert gjennom, lys ut...

2007-02-02T19:20:00.000-08:00

Tenkte jeg skulle legge ut adressen min jeg.. Det er faktisk noen som har etterlyst den! Saa naa er det ingen unnskyldninger for aa ikke sende meg noe;) Posten gaar faktisk veldig fort, tro det eller ei! Tar imot alt med et smil :D

Her har dere den iallefall:

Correo de Jose Galvez B
Villa Maria del Truinfo
Lima 35

Proyecto: Centro para Madres Adolecentes
v/Stine Helen Saether
Prolongacion Ferrocarril S/N
Altura Paradero 8
Jose Galvez B
Villa Maria del Triunfo
Lima 35

Send i vei :D

2007-01-29T15:24:00.000-08:00

Et livstegn!

Da har det vel egentlig gaatt altfor lang tid siden jeg har blogga, og siden jeg har fortalt om noe saerlig fornuftig. Som vanlig saa strekker rett og slett ikke tiden min til, asi es la vida, eller paa godt norsk: saann er livet.

For en uke siden, ca, kom jeg hjem fra 2 uker ferie, og en uke infield-kurs med vaare kjaere norske laerere. Vet ikke hvor mye jeg skal gaa inn paa ferieturen, men kan jo si litt om hvor jeg var og saann. Jeg feiret nyttaaret i Cusco, som ligger i Andes-fjella i Peru, 3350 moh, sammen med mine kjaere norske venner. Vi var hele Soer-Amerika gjengen fra Hald, unntatt vaar kjaere Christina, og pluss kjaeresten til Anna, Mads. Det var kjempekoselig. Vi gikk inn i det nye aaret sammen med hundrevis av andre paa plazaet i Cusco, har nesten aldri sett saa mange folk paa et sted, og stemningen var paa topp:) Det var ganske annerledes enn aa feire nyttaarsaften i Norge, men en ting som var ganske likt var kulden!! For det var faktisk himla kaldt. Saa det tok meg igrunn ikke mer enn et par dager i Cusco foer jeg maatte innroemme at jeg ikke savna vinteren og kulden i Norge likevel, noe som jeg tidligere var helt fast bestemt paa, hehe. Saann kan det gaa. Man vil alltid ha det man ikke har sant? Vi var i Cusco ca en uke, og dro ogsaa til Machu Picchu (en inkaruin-by), maatte nesten faa med oss dette siden vi var der likevel, og det var faktisk ganske fantastisk. Til og med Hanne som ellers er veldig skeptisk maatte innroemme at hun trodde disse ruinene var ekte;) Det ble generelt ganske mye ruiner og stein disse ukene, men man maa jo vaere litt turist naar man er paa ferie, sant?

Etter dette, skilte vi lag, og jeg dro videre sammen med Elise og Silje, til Puno, Copacabana og vi endte til slutt i La Paz. I Puno var vi bare i noen timer, for aa besoeke de flytende sivoeyene paa Titicaca-sjoen, noe som var utrolig kult. Titicaca-sjoen var kjempeflott, og det var straalende sol naar vi tok baaten utover (saa ble selvfoelgelig solbrent). Vi snakka med de som bodde paa oeyene, ja det bor faktisk folk der til vanlig, og de fortalte at de maa legge paa nytt sivlag paa oeyene hver 15.dag, heftig! Litt av en jobb de har, og litt av et liv. Vi fikk ogsaa sitte paa i en sivbaat for aa se oss litt rundt. Og etter en god middag/lunsj i sentrum av Puno dro vi videre, over grensa til Bolivia, og endte i Copacabana. Den ligger 3800 moh, og av en eller annen grunn er det utrolig mange hippier der. Hippier og smaa indianerdamer. En god blanding! Her ble vi ikke saa lenge, mest pga at det var saa sinnsykt kaldt der, og vaeret var generelt ikke bra, det hagla naar vi spiste frokost!! Saa det var det naermeste vi kom vinter i aar;) Saa etter en dag i Copacabana dro vi videre til La Paz og der besoekte jeg mitt kjaere soeskenbarn, Veronica, og det var kjempegoey!! Utrolig godt aa se henne igjen, og vi hadde maaaasse og snakke om. Saa dere som kjenner oss begge, kan kanskje tenke dere hvordan dette gikk;) Vi skravla en del, for aa si det saann! Det var ogsaa ganske herlig aa bo der hun bor, i huset til Misjonsalliansen i La Paz. For det var nesten som aa vaere i Norge igjen, hehe. Lenge siden jeg har sett et saa fint hus, med norsk standard, og sofa!! Hehe, man laerer aa sette pris paa de smaa ting, sant? De hadde til og med vaffeljern, og ostehoevel, dusjkabinett(!!!!) som hadde jevnt varmt vann og ikke minst; komfyr som ikke gaar paa gass! Fantastisk sier jeg bare;) Jeg var hos henne i en uke, saa fikk se litt av La Paz. Jeg var litt smaasyk mens jeg var der, men fikk med meg litt likevel! Blant annet var vi og kjoerte firhjulinger, oppe i fjellene, det var utrolig kult!!! Jeg trodde aldri jeg skulle toerre, de var jo saa store, men naar jeg kom meg oppaa og fikk kjoert litt, og hadde en person bak paa, saa var det igrunn bare utrolig kult! Aaaasu, que chevere;) Saa da kan jeg si jeg har gjort d ogsaa.

Saa kom tiden for infield, og dette skulle skje i Santa Cruz. Vi som allerede var i La Paz tok flyet, det var herlig, etter altfor mange lange bussturer rundt omkring, fly er definitivt kjappere og mer behagelig!! Vi visste det var varmt i Santa Cruz, saa etter 2 uker med masse kulde, gledde vi oss masse til aa komme til varmen! Eneste var at det regna en del, hele byen var jo oversvoemt, slik er det visst naar det regner i Santa Cruz, men hvem bryr seg, saa lenge det er varmt?? Typisk nordmenn;) Vi hadde en herlig uke i Santa Cruz, der vi bodde paa et kjempekoselig hotell, litt for god standard, som Tina sa, men herlig likevel. Rart med alle de kontrastene i hverdagen her. Faelt aa si det, men jeg tror nesten at jeg bare har blitt vant med det naa, saann er det bare. Vi som har penger, har rett og slett flere muligheter, og her blir man stadig vekk minnet paa det. Det er saa utrolig synlig. Ofte er det bare helt kvalmt. Men det var godt med infieldkurs, der vi fikk retta litt paa fokuset, som ikke alltid er helt riktig i hverdagen. Lett aa miste fokuset og henge seg opp i smaa ting som egentlig ikke betyr noe i det store og det hele. Var godt aa bli minnet paa hvorfor vi egentlig er her og at det faktisk betyr noe at vi er her. Det er naa vi har sjansen til aa gjoere noe. Men det er lett at dagene bare passerer, uten at man tenker noe saerlig over det, og egentlig ikke faar gjort saa mye. Saa tusen takk til Tina og Frode, for et helt supert infieldkurs, med gode forelesninger, opploeftende veiledningstime, god mat, norske blader, norsk broed, svoemmebasseng og en flott ridetur;)

Jeg skrev paa begynnelsen at jeg kanskje ikke skulle skrive saa mye om ferieturen, men det endte jo igrunnen opp med aa bli en del. Men saann er det ofte, ting blir ikke alltid som man tenker at de skal bli, saa jeg tror jeg bare slutter her, foer jeg skriver masse andre ting som jeg egentlig ikke hadde tenkt aa skrive;)

Cuidense!!

2006-12-29T15:09:00.000-08:00

En annerledes julaften

Da var det vel paa tide aa fortelle litt om julaften, eller julen generelt her i Peru. Julestemning har det vaert lite av, og jeg maa si at jeg var spent paa hvordan det kom til aa bli. Jeg og Silje har de siste ukene strevet litt med aa kjoepe julegaver til jentene, og selvfoelgelig til alle barna, og det har ikke akkurat vaert en enkel oppgave. Men vi fant til slutt ut at det var lurest aa bare kjoepe det samme til alle, saa resultatet ble sandaler til alle jentene, og klaer til barna. Saa naa har alle barna litt nye klaer, og jentene springer rundt paa senteret med splitter nye sandaler, tror de fleste ble ganske fornoeyde:)

Vi planla ogsaa program for lillejulaften og julaften, for aa holde jentene i aktivitet. Fant ut at dette kunne vaere lurt siden mange av de grua seg til jul, og egentlig ikke hadde lyst aa feire jul. Vi skulle lage julekort, pepperkakehus, se film etc. Det endte opp med at vi ikke fikk tid til alt, det tar jammen tid aa ordne jul til saa mange, og gjoere julehandelen tar jo en evighet, man trenger ganske masse til en julefeiring for til sammen 31 stk, 16 jenter, 13 babyer og 2 norske jenter!! Men, tror jentene hadde det rimelig greit likevel.

Paa lille julaften fikk vi besoek av masse folk, voksne og barn. Noen kom for aa ha et show for oss, noen kom for aa faa chocolatada (kakao paa en maate), og noen kom for aa kjoepe brukte klaer og leker som vi solgte for aa faa litt ekstra penger foer jul. 1 sol (ca.2 norske kr) uansett gjenstand. Morro aa faa besoek, og greit aa tjene litt ekstra penger til senteret.

Saa kom endelig julaften, som jeg personlig hadde baade gleda meg og grua meg til. Ble litt stress foer jul, men naar dagene endelig kom var det i grunn utrolig koselig, og det var kjempemoro aa planlegge, og proeve aa gjoere det best mulig for jentene vaare. Morgenen og tidlig paa dagen var egentlig litt merkelig. Det var som om det ikke var jul, alle gikk i vanlige klaer, og jentene maatte gjoere alle de vanlige oppgavene sine, i tillegg til litt ekstra. Det var som om de tok julevasken paa julaften, hehe. Men en av jentene fylte 15 aar den dagen, vaar kjaere soete Vilma. Saa vi hadde soerga for aa kjoepe et kakestykke og en liten gave til henne. Etter det kasta noen av jentene egg i hodet hennes, det er visst en vanlig tradisjon her i Peru.

Dagen fortsatte med mer julehandel, og noen av jentene maatte paa markedet for aa kjoepe litt smaating til jul. Og det aa dra med tenaaringsjenter paa et marked er ikke barebare, saa det endte med at jeg dro paa markedet 3 ganger! Vi ble litt stressa en stund, for vi maatte kjoepe kalkun, ogsaa skulle vi ordne kalkunen ferdig til steking foer kl5. Og her er ikke kalkunen ferdig til stek som den er hjemme i Norge, neida, den er med hode, bein, blod, innvoller og alt, og dette maatte fjernes. Heldigvis kunne noen av jentene gjoere dette, saa vi slapp unna det verste. Kalkunene stekte vi paa et bakeri, saa det var egentlig ganske greit. Jentene lagde resten. Saa julemiddagen vaar bestod altsaa av; et stoort stykke kalkun, ris (selvfoelgelig), poteter!!, majones og salat. Med andre ord, det beste maaltidet jeg noen gang har spist i min tid paa senteret;)

Her i Peru feirer de ikke jul foer midnatt den 24., akkurat som vi feirer nyttaarsaften, saa klokka 12 var det mange omfavnelser og vi oenskte hverandre en goood jul. Saa etter det spiste vi. En annen spesiell hendelse var at stroemmen selvfoelgelig gikk, ca klokka 9, og ble borte til saann i 11-tiden. Og jeg og Silje hadde ikke pakka inn julegavene, litt sent ute ja. Saa det endte med at vi satt i moerket paa rommet, med en hodelykt og pakka inn julegavene. Interessante pakker, og ganske morsomt. Men jentene utnytta det bra, og lekte gjemsel i moerket, paa rommene sine, hehe.

Etter vi hadde spist gikk vi opp i salen der vi vanligvis "leker" og ser paa tv. Der hadde vi gjort klart med juletre (som jentene hadde pynta) med pakker under, cdspiller og brus og snacks til alle. Vi delte ut en gave til hver av de, og alle pakka opp samtidig, det var kjempekoselig, og det var fantastisk aa se ansiktene deres lyse opp saann bare for en liten julegave. Det gjorde alt stresset saa absolutt verdt det!!!! Et oeyeblikk jeg aldri kommer til aa glemme. Saa fikk de hver sin godtepose, og dansingen satte i gang. I Peru bruker de dans til alle mulige slags festligheter, saa aa danse paa julaften er obligatorisk for alle og enhver. Til og med de eldste barna dansa saa bare det (har det paa film!!) Saa det tok nesten helt av. De dansa helt til klokka var over 3, da maatte vi vaere litt strenge og si at de maatte gaa aa legge seg, selv om det var helt fantastisk aa se hvor goey de hadde det. Det varma langt inni hjerteroten naar jeg saa hvordan de danset og koste seg, akkurat som vanlige tenaaringer. Det fortjener de saa sinnsykt masse, saa mye som de jobber og strever til vanlig.

Saa alt i alt var julaften en helt fantastisk opplevelse, selv om vi var helt utslitte naar kvelden var omme, og forsaavidt dagen etter ogsaa. Saaklart, jeg savnet familien min, og generelt den norske julen. Men naar jeg tenker paa hvor fint vi hadde det med jentene vaare, og hvor glade og takknemlige de var for at vi var hos de, saa hadde jeg aldri villet byttet ut denne julaften med en norsk julaften, det kan jeg si med haanda paa hjertet;) En opplevelse for livet. Det er da man foeler seg litt betydelig, og avogtil skal det saa lite til for at vi kan gjoere det bare litt bedre. Her en dag sa en av jentene til meg at det er saa kjedelig de dagene vi ikke er paa senteret (vi har fri 2 dager i uken), og det gleda hjertet mitt saa vanvittig mye. Hadde hun bare visst hvor mye det betydde for meg aa hoere det, og hvor mye det hjalp paa motivasjonen. Det er slike oeyblikk som gjoer alt strevet saa utrolig verdt det, og jeg blir bare mer og mer trist naar jeg tenker paa den dagen jeg faktisk maa reise fra de, alle de herlige jentene mine.

Haaper dere alle hadde en kjempefin julaften, og romjul forsaavidt, hvor enn dere er i verden!!!:)

2006-12-22T21:50:00.000-08:00

Da var julen nesten kommet til Peru ogsaa..Selv om det egentlig ikke foeles slik i det hele tatt. Hvor er julestemningen?? Hvor er den norske julen er vel egentlig det jeg spoer om. Det er mye som mangler, men det betyr vel ikke at julen blir daarlig fordi om, absolutt ikke.

Denne julen har jeg faatt muligheten til aa feire jul paa en annen maate..et nytt land, en ny kultur med nye tradisjoner. Og jeg gaar inn i dette med blandede foelelser. En del av meg har saa sinnsykt lyst hjem til Norge aa spise god julemat, sitte foran peisen med kakao og se en koselig julefilm sammen med familien. Mens den andre delen av meg har lyst aa vaere her i Peru, lage en kjempefin jul for jentene mine, og oppleve noe annerledes. Hvilke av de som er sterkest vet jeg ikke, men jeg velger aa fokusere paa det at jeg har lyst aa lage en kjempefin jul for jentene.

Utrolig rart aa hoere tenaaringsjenter som sier de gruer seg til jul, og ikke vil feire jul. I min verden er det noe alle har lyst til og synes det er kjempegoey. Men ikke for alle... Julen er for mange familietid, og for de som ikke har familie, eller av diverse grunner ikke kan vaere hos familien sin, er julen en vond tid. Den som skal vaere en tid fylt av lykke og glede....

Jeg skal innroemme at jeg allerede gleder meg til neste jul, som forhaapentligvis er i Norge;) Men er kjempeglad for aa faa oppleve dette ogsaa. Alt til sin tid, er ikke det noe som heter. Sa her sitter jeg, paa en internettkafe i Lima, sent paa natten, og funderer over livet og julen, mens salsamusikken og reaggetonen ljomer over hoeyttalerne. Og i morgen er det lille julaften?! Hvor sykt er ikke det paa en skala?? Ganske sykt.... Like sykt som at det er sommer i julen!

Sender med dette en julehilsen til alle dere som leser bloggen min, og oensker dere alle en riktig god jul! Saa kommer jeg tilbake med mer om hvordan min jul i Peru har vaert.

Ta vare paa dere selv, alle dere i Norge, og selvfoelgelig alle mine venner som er i Afrika, Asia og andre steder i Soer-Amerika.

Feliz navidad y próspero año nuevo!!!!:)

Mange varme juleklemmer fra Stine :)

2006-12-05T20:41:00.000-08:00

Hei alle dere som leser bloggen min!;) Viss dere foelger med, saa har dere sikkert sett at jeg ikke har oppdatert paa en stund. Dette har mange grunner, men de stoerste er mangel paa tid, og mangel paa system i hodet mitt, rett og slett, hehe. Men naa gjoer jeg et foersoek.

Jeg har naa bodd paa senteret for unge tenaaringsmoedre i over 1 mnd, tida flyr jammen fort. Vi ble godt mottatt, baade av ledelsen og av jentene som bor paa senteret. Merka at jentene var usikre paa oss i begynnelsen, men samtidig litt nysgjerrige. Noen snakka mye med oss, andre sa ikke noe som helst. Saa de foerste dagene gikk med til aa snakke litt med jentene, bli kjent med omraadet, personalet, og proevde aa sette oss inn i rutinene som jentene har hver dag. Jeg kan trygt si at de foerste ukene paa senteret var vanskelige, paa mange maater, men heldigvis blir ting bedre etterhvert. Det er vanskelig avogtil og vite hva man skal gjoere paa et nytt sted, spesielt der alt er nytt, spraaket, menneskene, maten, stort sett ALT. Og for oss nordmenn, som liker veldig godt aa vite hva som forventes av oss blir det ogsaa litt vanskelig naar man faar lite beskjeder, informasjon og ingen tilbakemeldinger. Men etterhvert fant vi ut av ting, og fant ut at det beste er bare aa spoerre. Det er bedre aa spoerre 3 spm for mye, enn aa ikke vite helt hva man skal gjoere. Spesielt naar man ikke er helt sikker paa spraaket i tillegg.

Saa foerste uka, og litt den andre ogsaa, gikk til aa bli kjent med rutiner, og jentene. Saa vaares oppgaver ble foerst og fremst aa soerge for at jentene er der de skal til den tiden som timeplanen sier, og selvfoelgelig, at de gjoer det de skal. Man skulle tro at dette ikke skulle vaere saa altfor vanskelig. Lett aa tenke at de som er mor til en baby og alt, maa jo kunne ta litt ansvar, og gjoere det de skal. Men vi fant fort ut at det ikke alltid funker som man har tenkt paa forhaand. Og merka fort at skal vi faa de til aa hoere paa oss, maa vi faa de til aa respektere oss. Litt etter litt har vi paa et vis klart dette, men merker at det ikke alltid er saa lett, og ofte er det lettere og bare vaere venninne med de. Og i tillegg har man spraaket. Merka fort at imperativ-formen maatte oeves inn, og at det ikke alltid er like lett aa hoeres streng ut naar man ikke en gang er sikker paa hvilke ord man skal bruke. Men paa et vis klarer jeg aa bli sint paa spansk ogsaa, saalenge jeg blir provosert til det, og da kommer ordene i grunnen bare dettende, og tenker ikke saa mye paa om det er riktig eller ikke. Men det viktigste, de hoerer i hvertfall som regel paa meg naar jeg blir sint, og bare det er jo ikke saa verst syns jeg. Er i grunnen ikke helt meg aa vaere sint og saann, men det er rart hva man klarer aa venne seg til naar man bare maa.

Etterhvert har vi funnet ut av rutinene, hvordan de gjoer ting, og hva de har lov til aa ikke. Vi har spurt veldig mange spm, spesielt om hva jentene har lov til aa ikke. Men fant fort ut at vi ikke kunne spoerre jentene selv, for de sier ikke alltid det som er sant. De kan si at de har lov til aa gjoere ting, bare fordi de vil gjoere det der og da. Saa da spoer vi bare noen av personalet. Saa i begynnelsen bomma vi selvfoelgelig litt paa dette. Vi godtroende nordmenn tror jo ikke at unge jenter bare staar og lyver oss i ansiktet, men det skjer til tider. Heldigvis er det ikke kjempestor ting de lyver om, saa foreloebig er ingen skade skjedd:)

Vi har ogsaa faatt ansvaret for aa foelge jentene til legen og paa sykehuset. Det er i grunnen ganske greit. Jeg og Silje bytter paa, annenhver uke, og vi er med for aa signere paa papirene til jentene (fordi de er mindreaarige), og for aa holde de med selskap. Ventetiden blir ofte veeeldig lang, for mange er syke, ofte har vi med opptil 3-4 jenter med babyer. Da er vaart ansvar aa bli med jentene inn til legen og proeve aa skjoenne hva han sier, og hva de feiler, slik at vi kan forklare det til sosialarbeideren som jobber paa senteret. Dette er jo ikke alltid like lett, siden mitt vokabular ikke dekker saa mange sykdommer aa saann, men jeg har laert meg noen naa, og viss jeg ikke skjoenner hva legen mener maa jeg bare spoer en gang til, veldig fint, saa forklarer han det til meg en gang til. Det gaar saa bra, alt ordner seg, til og med i Peru.

Ellers jobber vi for det meste hele dagen, og merker at jentene faar mer og mer tillit til oss, og spoer oss om flere og flere ting. Og det er jo bra, selv om det av og til kan bli litt for mange ting paa en gang. Det er 14 jenter som bor paa senteret naa. Og ei jente har dratt, og 2 nye har kommet siden vi ankom senteret. Og 3 stk har faatt babyer. Saa akkurat naa, er vi totalt 16 jenter (inkludert oss), og 12 barn/babyer. Vi er en fin gjeng, og mange smaa babyer. De er kjempeskjoenne. Men merker at jeg foeler meg litt hjelpeloes av og til, naar de gir meg de bittebittesmaa ungene, er i grunnen litt skummelt. Og tror ikke jeg har lyst paa en saann liten en enda;) Vi faar se naar jeg har vaert her i 5 mnd til, kanskje jeg vet litt mer da!;)

Men en ting er i hvertfall sikkert, uansett hvor umulige de er til tider, er de noen herlige jenter, og blir bare mer og mer glad i dem. Utrolig spennende aa komme saa naert innpaa dem, jeg foeler meg priviligert som faar denne muligheten. Selv om det til vanlig er veldig vanskelig aa tenke paa situasjoenen de er i, og de bakgrunnene de har. De fleste kommer fra en fattig familie, og noen av de har ikke en gang familie. Men naar jeg staar midt oppi det glemmer jeg det, og tenker at de bare er vanlige jenter, som tenaaringer flest, trassige tenaaringer, hehe. Saa av og til maa jeg bare ta meg litt i det, og tenke litt lenger foer jeg reagerer. Taalmodigheten min blir stadig vekk satt paa proeve, for aa si det mildt. Men jeg laerer noe nytt hver dag, saa jeg kan ikke klage:)

Det var oppdateringen for denne gang, vanskelig aa faa med seg alt naar det er saa lenge siden jeg har skrevet noe, saa faar ta litt etterhvert. Bilder kommer ogsaa senere.

Klemmer til alle :)

2006-11-03T15:12:00.000-08:00

Avreise til Villa Maria del Triunfo..

Saa er dagen foer avreise kommet...og jeg sitter her paa internettkafeen i Campoy med veldig blandede foelelser. Jeg har hatt det kjempefint her, men jeg tror det blir veldig greit aa gjoere noe annet naa. Komme litt igang, foele seg litt nyttig. Naa gaar vi bare rundt her, foeler meg mer som en turist enn en som er her for aa hjelpe andre. Men snart skal jeg proeve aa hjelpe andre saa godt jeg kan. Jeg gleder meg til aa reise paa senteret, faa moete jentene ordentlig, laere alle navna (som nok blir en utfordring), faa hoere historiene til jentene som bor der, leke med alle de soete barna, holde de smaa babyene. Mange ting aa se frem til, men noe av det blir nok toeft til tider ogsaa. En opplevelse paa godt og vondt.

Idag hadde vi siste dag paa spanskkurset, og det var nok en lettelse for mange. Men vi har jo laert noe da, selv om ikke ting har vaert saa systematisk. Vi fikk tilbake eksamenen vaar, og fikk til og med et kursbevis der de hadde delt oss opp i nivaa, ikke no tull paa Euroidiomas! Saa fikk vi en slags fersken-juice i champagneglass, smaa soete Peru-kaker, en liten veske, i ekte Peru-stil og hilsen fra rektor. Saa kom vi til avskjeden, triste greier. Naa har alle reist til Bolivia!! Helt utrolig trist. Var ikke saa forberedt paa at vi maatte skilles, har hatt d saa fint sammen med alle sammen til naa, men plutselig maatte alle reise!:( Kommer til aa savne alle sammen kjempemasse, spesielt mine kjaere Campoy-jenter Hanne og Anna, men er heldigvis ikke saa lenge til vi sees igjen. Mest sannsynlig i slutten av desember-januar. Vi har planer om aa feire nyttaarsaften sammen, og jeg og Silje har planer om aa reise til Iquitos for aa besoeke Camilla og Elise, haaper vi faar til det!:)

Saa naa har jeg bare igjen aa pakke kofferten og si ha det til familien min. Saa baerer det til Villa Maria. Nytt sted, nye folk, nye utfordringer. Jeg aner ikke hva som venter meg, men jeg har hoert at ting er ikke bedre enn du gjoer dem til selv, saa jeg velger aa tenke at det blir bra, og at vi faar det bra. Uansett, jeg gaar heldigvis aldri alene :)

Til slutt noen bilder :)

Her er jeg paa en restaurant med familien min. Señor Andrè, señora Rosa, meg, Rosa og hennes soenn Jeremy (10 aar). Lille Melanie paa 6 aar var der ogsaa, men hun syns det var saa goey aa se paa kelneren naar han tok bilde at hun valgte aa staa bak kameraet. Her spiste vi en av de tradisjonelle rettene til Peru, ceviche, som er saann ca det verste jeg har smakt i hele mitt liv, for aa si det mildt. Men, jeg kan i alle fall skryte av at jeg, Stine Helen Saether, har spist raa fisk!! Det hadde du aldri trodd pappa!!;)

Her er meg og lille Belen paa 6 aar!:) Hun er barnebarnet til señoraen min, er 6 aar, veldig soet og elsker aa snakke:)

Til slutt maa jeg bare legge inn dette bildet. Dette er de trofaste Securitas-vaktene vaare i Zarate (der vi skifter buss naar vi reiser hjem fra skolen). De passer paa at bussen vaar stopper og at vi har det bra! Fra venstre: Cesar, Luis og selvfoelgelig; Josè, som er sjefen, og i foelge Hanne; hennes kjaereste (Zarate-kjaereste). Vi har sett disse hver dag siden vi kom hit til Lima, faktisk ganske hyggelige. Men, vi har laert noe, vi sa at vi ikke hadde tlf her i Peru!;) Les vamos a extrañar!!;)

2006-11-02T19:11:00.000-08:00

Producto Peruano :)

Er et utested i Lima, som viste seg aa vaere et helt utrolig kult sted. 31.oktober var det Halloween, og i denne byen her feirer de visst dette. Faktisk saa mye at 1.november er en fridag, for alle! Veldig bra. Vi klaga ikke paa det. Saa vi bestemte oss for sjekket trykket i sentrum av Lima, naermere bestemt Miraflores. Maalet var Producot Peruanos. Da vi kom dit var koeen veeeldig lang, og jeg saa for meg flere timer i den koeen. Men plutselig fikk vi bare gaa helt foran, og slippe inn med en gang. Om dette var fordi vi var mange eller fordi vi er hvite, det vet jeg ikke. Men uansett, vi slapp aa staa i koe, noe som ikke var meg imot. Det var en kul plass, med masse kul musikk. Mye peruansk musikk, som alle peruanerne kunne utenat, men utrolig bra dansemusikk. Saa aa danse, var i grunnen det vi gjorde hele kvelden og natta. Utrolig moro. Det var ogsaa en dame som holdt en liten konsert, hun er visst veldig kjent, for ALLE unntatt oss kunne alle sangene hennes utenat, men vi hoia med, og hadde det dritgoey!!;) Men det var helt syykt varmt der, saa vi svetta saa det rant av oss, og jeg maa innroemme at jeg var rimelig sliten naar vi gikk derifra. Men jammen var det moro! Paa vei for aa finne en taxi stakk vi innom et sted for aa kjoepe noe aa spise og drikke. Paa veien dit traff vi en liten gutt som tigga penger. Men i stedet for aa bare gi han penger, saa kjoepte vi litt mat til han. Han var en koselig liten gutt. Trist at han maa springe gatelangs midt paa natta. Men han sa han gikk paa skolen da, saa vi faar ta ham paa ordet. Han fikk ihvertfall mat i magen, og en tier til bussen hjem, det var dagens gode gjerning!:)

Enjoy noen bilder fra vaar heftige Halloween-feiring;)

2006-11-02T18:47:00.000-08:00

Hvorfor vil peruanske barn ha autografen vaar naar de ser oss?? Det er en ting jeg synes er veldig rart. Vi var litt turister her en dag, og var paa et museum i "Centro Historico" her i Lima, som er den gamle bydelen, med massemasse fine bygninger. Vi var aa saa de gamle katakombene, sykt altsaa. Masse beinrester og hodeskaller overalt, aesja.

Saa naar vi var ferdig paa museumet gikk vi en tur i en park. Ganske koselig, vaeret var fint, humoeret var bra, og vi var i godt selskap:) Saa plutselig skjer det, at en skoleklasse, som stod aa venta paa bussen faar oeye paa oss. Og med en gang de ser oss, bokstavelig talt stormer de bort til oss med skriveboka og blyanten i haanda. Saa vi skrev autografer saa det stod etter, og alle spurte selvfoelgelig hvor vi kom fra. Noen av de ville til og med at vi skulle adoptere de. Syke tilstander spoer du meg. Vi kom oss nesten ikke derifra, men klarte til slutt aa riste de av oss. Men de er jo soete da, de peruanske barna:)

Som dere ser, ville alle barna bli tatt bilde av, og det var igrunn umulig aa bare ta bilde av noen, med en gang de saa kameraet bare hoppa de sammen, og de syns selvfoelgelig det var superspennende aa se seg selv paa skjermen etterpaa.

Saa naa, tror jeg nesten at jeg vet hvordan det er aa vaere kjendis.. Ihvertfall nesten.. Tror jeg..

2006-11-02T18:21:00.000-08:00

Saa var tiden kommet for vaart siste prosjektbesoek her i Lima. Denne gangen bar det til Villa El Salvador (eller no saant). Her besoekte vi et ungdomsprosjekt. Noe lignende La Restinga, for dere som vet hva det er. Vi kom til et veldig fargesprakende hus, i et stusselig stroek. Villa El Salvador er et distrito som har vaert plaga med mye vold og ugagnsskap. Mange banderos som lager braak. Saa for aa proeve aa forhindre dette, har de klart aa skaffa et slags ungdomshus. Der har de forskjellige "talleres", aktiviteter som de kan delta paa, for at de skal ha andre ting aa gjoere paa, og ogsaa stimulere deres kreative evner. De har holdt paa i 7 aar naa, og vi fikk moete en del av de ungdommene som deltar der. De driver med musikk, mye teater og dans, sjonglering av forskjellig slag etcetc. Det var en herlig gjeng som moette oss, og vi kunne med en gang kjenne den gode stemninga i huset. De spilte musikk for oss, og de hadde en klovn, som faktisk var ganske morsom, selv om jeg egentlig ikke er saa gla i klovner, likte jeg han! Han tok oss oppe alle sammen, en etter en maatte gjoere forskjellige ting, danse, kaste badeball, vaere stumtjener etc. Moromoro! Saa dansa de for oss, det var utrolig moro, de var saa flinke!! Eneste urovekkende var at de virker aa vaere veldig glad i djevelen. Utenpaa huset var det malt masse diablos (djevler), og i dansen de gjorde for oss var de alle utkledd som djevler. Men jeg tror det var fordi de hadde en slags tradisjonell dans som kalles noe saant som djevel-dansen. De var i hvertfall utrolig flinke, saa energiske, det var ikke vanskelig aa se at dette var et kjempebra tiltak for ungdommen i dette omraadet. Stroemmestiftelsen holder paa aa skal innlede et samarbeid med de, det tror jeg blir kjempebra. Sikkert kjempeartig aa jobbe med den gjengen!:)

2006-10-29T11:07:00.000-08:00

Paa besoek i Los Olives

Onsdag 25.oktober dro hele gjengen paa besoek til et av Stroemmestiftelsens prosjekter igjen. Denne gang bar det til Los Olives, jeg tror det ligger nord i Lima. Merkelig med denne byen altsaa, man kan kjoere og kjoere, i mange timer, og fortsatt er vi i Lima, og fortsatt er det bebyggelse overalt. Ja, saa foerst var vi paa kontoret til "Asidme", samarbeidsorganisasjonen til Stroemme. Der moette vi Jorge, som er leder for organisasjonen. Han fortalte oss litt om hva de staar for, hvordan de jobber etc., paa veldig rapido español (rask spansk). De jobber med mikrofinans her i Peru, og jobber hovedsaklig med kvinner, 89% kvinner og 11% menn. Og det de gjoer er aa hjelpe de med aa starte sin egen lille bedrift, en mikro-bedrift, for at de skal ha noe aa leve av. De finner da et sted aa starte en liten gruppe, som alle faar laane hver sin sum til aa starte sin egen butikk eller produksjon av et eller annet. Saa hver uke samles de til et moete, der de maa betale tilbake en liten sum av laanet sitt med de pengene de har tjent den uka. Grunnen til at de er en gruppe er for at de skal vaere hverandres "sikkerhet". Hvis en skulle vaere saa uheldig aa ikke kunne betale tilbake en uke, saa dekker de andre hennes del. Vi hadde hoert om dette foer vi kom hit, men da vi hadde om det i Norge tenkte jeg at dette kunne da ikke funke saa bra. Kjipt for de andre aa betale for en som ikke klarer aa betale liksom. Men vi var saa heldige aa faa vaere med paa et saant moete da vi var i Los Olives. Og det var faktisk utrolig spennende. Gruppa deres heter "G.C Mujeres Talentosas", det betyr noe saant som "Talentfulle kvinner". Vi var i huset til en av damene, som egentlig bare var et rom, med murvegger, 2 sofaer, et bord og noen stoler. Vi fikk hele gjengen inn paa der, og moetet begynte. De visste ikke at vi skulle komme, saa tror de fikk litt sjokk, hehe. Det var en gjeng med kjempekoselige damer. De var nysgjerrige og spurte oss spm, og vi spurte de spm. Saa fikk vi praktisert litt spansk den dagen ogsaa!:) De hadde ogsaa en del med en slags liten andakt, der de snakka om Romerne 12:18: "Hold fred med alle, om det er mulig, saa langt det staar til dere". Saa ble vi delt inn i grupper, og skulle lage et lite teaterstykke om hvilke problem som kunne oppstaa i gruppa, og hva som kunne vaere loesninga paa det. Det var faktisk veldig morsomt. Vi maatte snakke paa spansk, saa det var jo litt komisk, men alle gjennomfoerte det veldig bra!:) Og etterpaa snakka vi om loesninger etc. Jeg syntes det var bra at de tok utgangspunkt i Guds ord, for organisasjonen jobber ogsaa med aa spre Guds budskap og at folk skal ivareta de kristne verdier og jobbe etter disse.

I tillegg til aa vaere med paa dette moetet var vi aa besoekte en dame som hadde sin egen lille sjokolade-bedrift hjemme i huset sitt (som egentlig bare saa ut som et lite skur), og en dame som litt etter litt hadde laga sin egen lille butikk i huset sitt.

Los Olives er virkelig et fattig stroek. De har elektrisitet der, men ikke vann. De har TV, men ikke no ordentlig vann aa vaske seg med, lage mat etc. Saa de maa gaa kjempelangt for aa faa tak i vann. Og da kan man spoer seg; hva er viktigst igrunn, TVen eller det aa kunne ivareta helsa ved aa vaske seg med vann hver dag??

Var merkelig aa vaere der. Der kom vi med vaar pene carro (varebil), og tar bilder som gale av det som for de er en helt vanlig hverdag, deres liv. Ikke mange har ordentlig tak der, husker ikke helt hva de kaller det, men det er noe som er laga av no tre-greier tror jeg. Men det var utrolig interessant aa se et slikt prosjekt paa naert hold, og faktisk faa se at det funker! Jeg er overbevist!!!!

2006-10-24T17:08:00.000-07:00

Noen bilder fra livet i Lima:) (Some photos from my life in Lima:) )

En avslappende dag i parken, i sentrum av Lima, der sola faktisk stakk fram. Hanne, Anna og Steinar. Genialt med traadloest internett i parken da;) Vi har blitt store tilhengere av Miraflores, som et av de fine stroeka her i Lima, masse butikker, restauranter, masse goey! Etter skolen drar vi dit, og spiser og slapper litt av, foer det baerer hjem til vaare kjaere vertsfamilier:)
(A relaxing day in the park, in the centre of Lima, the sun was even up. Hanne, Anna and Steinar. Unbelivable smart to have a wireless network in the park;) We like it very much in Miraflores, which is one the better areas here in Lima, a lot of stores, restaurants, a lot of fun! After school we go there, eats and relaxes, before we return to our dear host-families:) )

Naar vi var paa moedresenteret hadde 3 av jentene der en liten oppvisning for oss, og det jobber ei jente der naa som frivillig, fra Spania, som malte klovnefjes paa dem. Alle disse 3 bor paa senteret, 2 av dem har vaert sitt barn, og hun ene er gravid. De gjoer en del drama og teater der, dette for aa aktivisere de litt, faa de til aa tenke paa andre ting, og utvikle dem selv. De er jo bare barna selv, gravide barn....( When we were at the mother-centre where I`m going to work, 3 of the girls had a little show for us, and a girl from Spain are working there now as a volunteer, and she painted their face as clownes. All these 3 live on the centre, 2 of them have one kid each, and the third is pregnant. They do a lot of drama and theatre there, to activice(?) them, get them to think about other things and to develop them selv. They are just kids themselfs, pregnant kids...)

3 av de skjoenne Campoy-jentene;) Er vi ikke soete vel??:p (3 of the nice Campoy-girls;) Are`nt we cute or what??:p )

Her er et lite bilde av min foereloebig fremtidige arbeidsplass:) Koselig eller??? Mhm!:)
(Here is a picture of the place where I`m going to work, sooon:) )

Her en dag var vi hele gjengen paa kino paa turiststedet Larco Mar her i Lima. Vi saa "The Devil Wears Prada". En helt ok film, men siden en av de kjekkeste guttene i verden spilte i den, var den veldig ok;) Tror jeg skal gifte meg med han!!:p Her er et lite bilde av meg og Steinar:) Sjekk den smarte loesninga paa popcorn-og-brus-beholderen!!;)
(One day all we norwegians were at the cinema, in the tourist-place of Lima, Larco Mar. We saw "The Devil Wears Prada". A ok movie, but because one of the most handsome guys in the world was in the film, the movie was veeery nice anyway;) I think I`m going to marry him:p )

2006-10-22T18:58:00.000-07:00

En liten oppdatering...

Da har jeg hatt 12 dager her i Lima..og det vil si at det er 12 dager igjen til jeg og Silje flytter fra Campoy, hvor vi bor naa, til Villa Maria del Triunfo! Vi trives godt her i nabolaget, selv om det er mange rare ting som skjer her. Fredagskveld for eksempel, var det et lite gjengoppgjoer i gata. 2 guttegjenger som kasta steiner paa hverandre, og det hele endte med at naboen til Silje og de fyrte av noen pistolskudd(Hanne er overbevist om at det var loeskrutt, men vi vet ingenting) for aa skremme de vekk. Det var faktisk skikkelig skummelt!! Vi stod paa taket paa huset til Silje og de, men vi maatte gjemme oss saann de ikke saa oss. Scary! Men en opplevelse, hehe... Torsdagmorgen var det jordskjelv. Jeg bare vaakna av at senga mi hoppa opp og ned, ganske sykt. Men det varte ikke saa lenge, saa jeg bare sov videre. Visste ikke at det kunne forekomme jordskjelv her en gang!! Idag var det et lite et igjen, men varte bare noen sekunder. Men naa har jeg ihvertfall laert at jeg skal stille meg i doeraapninga paa rommet mitt hvis det skjer igjen.

Torsdag var vi paa besoek paa moedresenteret hvor jeg og Silje skal jobbe (El Centro para Madres Adolecentes). Det var veldig spennende, og samtidig litt merkelig. Endelig fikk jeg se hvordan det saa ut der, hittil har jeg bare tenkt og tenkt og forestilt meg masse forskjellige ting. Det var mye stoerre der enn jeg i utgangspunktet trodde da, det er ikke bare et hus, det er flere bygninger, saa det var jo en bra overraskelse. De har egen teatersal, kjoekken, og et eget "panaderìa" hvor de lager diverse sorter broed og selger i nabolaget, for aa tjene penger til senteret. De har ogsaa et eget klasserom til hver aldersgruppe av barna, og et eget babyrom. Det var saa utrolig mange herlige niños der, gleder meg til aa jobbe med de smaa barna:) Men jeg forteller mer om hvordan det er der naar jeg har kommet meg dit, og begynt og jobbe:)

Ellers saa gaar no dagan.. Dagene blir litt like, siden vi gjoer mye av de samme tinga. Staar opp i 6-halv 7 tiden. Dagen starter med 1,5 time i den humpete bussen, som er et kapittel for seg selv. Det koster nesten ingenting aa ta bussen her, den gaar heeeele tiden og de bare stapper saa mange folk som mulig innpaa en buss. Saa hver dag er en kamp for aa proeve aa kapre et ledig sete, og noen(les:Anna) kan bli veldig hissig hvis de maa staa hele turen;)
Vi har spanskkurs fra 9 til 1, med vaar kjaere Violeta Pita, og det er litt saann opp og ned. Men det begynner aa bli bedre naa. I begynnelsen var det veldig varierende, enten for lett, eller for vanskelig, og nesten ikke noe grammatikk, men naa begynner det aa komme seg, og vi faar laere det vi trenger til aa kommunisere:) Torsdag skal vi ha eksamen, hehe... Bare for aa vise nivaa tror jeg, men det blir jo spennende.

Trives faktisk godt i Lima, selv om det er merkelig for en stakkarslig nordmann aa komme hit, til en millionby, som igrunn har det meste. Det bor dobbelt saa mange mennesker i denne byen her, som det bor i hele Norge, det er ganske sinnsykt aa tenke paa. Men som sagt, man kan finne det meste her. Alt fra de fattigste slumstroeka, til de rike omraadene med svaere hoteller og kjoepesenter. Det er sykt at slike ting kan vaere saa naere hverandre. Ellers er det veldig mange biler og busser her, og de tuter hele tiden, utrolig mange mennesker, og utrolig mange forskjellige mennesker. Og det er ganske spesielt og vaere "utlending" i et lite, fattig nabolag. Alle legger merke til deg, alle tror de kjenner deg, og det virker avogtil som om de aldri har sett noen hvite foer. Og selvfoelgelig, alle vil snakke engelsk til deg, selv om kanskje det eneste de kan paa engelsk er "Hello". Barneskolen her hadde et slags jubileum forrige helg, og vi dro dit sammen med noen vi har blitt kjent med her i nabolaget. Og det var skikkelig rart, alle la selvfoelgelig merke til oss, men de saa ikke bare paa oss, de skikkelig stirra. Noen bare kom bort til meg og bare sto og stirra, uten og si noe som helst. Og alle ville ta bilde med oss.. Vi foelte oss nesten som kjendiser, hehe... Men naa begynner folk aa bli litt mer vant til oss, selv om det er umulig aa vaere anonym her. Vi kan ikke gaa ut alene etter at det er moerkt, da kan vi visst oppleve litt av hvert, og guttene her vet a gi oss oppmerksomhet, noen av oss liker det bedre enn andre (les: Hanne!!) ;)

Alt i alt; jeg har det fint her i Lima, og ser frem til aa oppleve enda flere spennende ting!!:)
Haaper dere har det bra hvor dere er, til alle dere folka paa Hald: Savner dere kjempemasse!!!! Til alle andre ogsaa, for den del, hehe..

For de som vil det, kan gjerne legge igjen en kommentar slik jeg vet at folk gidder aa lese bloggen min, da blir Stine kjempeglad:D

Gud velsigne dere alle sammen, og ta vare paa dere selv!:)

Mange klemmer fra Stinemor:)

P.S: Jeg vurderer aa skifte navnet mitt litt, ingen her skjoenner eller klarer aa si Stine, alle sier Christina, hva synes dere om det???? Noen meninger?

2006-10-14T12:58:00.000-07:00

Her er noen bilder fra mine foerste dager i Peru, Lima, Campoy :)

(Here is some pictures from my first time here in Peru, Lima, Campoy:) )

Her er et bilde, tatt fra takterrassen vaar. Litt utsikt over nabolaget, Campoy. Som dere ser saa er det ikke akkurat det fineste stroeket. Er et av de fattigste her i Lima. Men har det veldig fint her, spennende:)

(Here is a picture that I have taken from the roof of our house. It`s the view of our neighbourhood, Campoy. As you can see, it`s not the nicest neighbourhood. It`s one of the poorest her in Lima. But we have a good time here, exciting:) )

Da jeg stod paa taket for aa ta bilder var det noen niños som ropte "Señora señora". De ville jeg skulle ta bilder av dem! Saa soete de er! Gleder meg til aa jobbe med saanne smaa kids :)

(Here is some kids in my neighbourhood! They are so cute. I´m looking forward to working with these small kids!!:) )

Her er rommet mitt i Casa de James:) Jeg bor paa rommet til Jeanett som er Stroemme`s koordinator her i Peru. Veldig koselig, jeg trives godt der!:)

(Here is my room in Casa de James:) The room belongs to Jeanett, who is the Coordinator in Stroemme`s office here in Peru. A very nice room, i like it there:) )

Anna og Hanne i den kule gata vaar, vi ruuuler calle 22 ;)

(Anna and Hanne in our cool street;) )

Jeg ser at jeg ikke har noen bilder av meg selv enda, hehe, saa jeg maa begynne aa ta flere bilder av meg selv! Det var altfor denne gang, skal proeve aa oppdatere om ikke saa lenge. Tar hundre aar aa laste ned bilder, men det maa gjoeres. Det er da det er bra vi har internettkafe i nabohuset!;) Hasta luego :)

2006-10-12T18:06:00.000-07:00

Livstegn fra Peru!!!:)

Da var det tiden for den foerste bloggen fra Peru!! Helt sinnsykt at jeg faktisk er i Peru naa, for foeler fortsatt at jeg ikke har kommet hit, hehe..

Turen hit gikk greit, utrolig lenge aa sitte 15 timer paa et og samme fly, og det var litt kjipt at vi ikke fikk saann egen skjerm paa setet foran, men vi fikk sitte samla hele gjengen da, saa det var koselig!:) Saa vi bytta plasser etterhvert, for aa faa litt forandring, og vi hadde det igrunn ganske greit:) Vi mellomlanda ogsaa paa en liten oey i Karibien, litt nord for Venezuela, der vi fikk en liten smak paa den varme, klamme, karibiske lufta! Fikk meg til aa savne Mexico litt ja;)

Naar vi kom frem paa flyplassen ble vi moett av señoren som jeg bor hos, Andrès James, veldig koselig mann. Og han kjoerte meg, Hanne, Anna og Silje til Campoy, hvor vi naa bor, med hver vaar familie. Jeg har mitt eget rom og bad, saa er igrunnen ganske fornoeyd med det. Men skjoenner ikke helt det familiesystemet der, hehe, hvem som er hvem og saann, og hvem som er i slekt med hverandre aner jeg igrunn ikke. Spennende;) Matinntaket de siste dagene har ikke vaert saa meget, siden familien igrunnen ikke har gitt meg saa mye mat, hehe.. De spiser tydeligvis sjelden i det huset mitt, vertfall sjelden naar jeg er der. Men da slipper jeg vertfall aa bekymre meg for at jeg maa spise mat jeg ikke liker, og at jeg maa spise alt;)

Spraaket gaar saann helt greit. Klarer aa kommunisere til en viss grad. Men er ogsaa veldig avhengig av at folk maa spoerre meg spoersmaal for at jeg skal kunne si noe, hehe.. Idag hadde vi den foerste timen paa spraakkurset, og jeg syns igrunnen det var veldig greit. Liker hun laereren veldig godt, morsom dame. Var igrunn ganske morsomt, hun bare skravla i vei paa spansk fra foerste stund hun kom inn i rommet, veldig fort. Saann som alle her i Lima gjoer egentlig. Utrolig irriterende at de snakker saa fort her, men vi blir vel vant til det etter vaert:)

Det var den foerste rapporten fra Lima, flere kommer, og skal proeve aa legge inn bilder i morgen!:)

Abrazo grande de Stine en Peru :)

2006-10-08T16:06:00.000-07:00

The farewell-party

Så var dagen kommet for å begynne å ta farvel, og det ble derfor arrangert en farvel-fest. Kvelden starta med mat, den vanlige kveldsmaten, pluss litt ekstra,bla litt peruansk mat som Erick laga, ved hjelp av sine fantastiske assistenter; meg, Elise, Hanne og Anne Lise;)

I "The Great Hall" fortsatte vi deretter med litt diverse program, ledet av Steinar og Hanne-Liv. Nina ble vinneren av fotokonkurransen, med sitt fantastiske bilde av Marit:) Tone holdt en liten, men veldig bra tale til oss, og ettersom hun skal slutte i jobben etter jul, ble det litt ekstra trist og rørende. Så kom hele "The Staff" opp og sang sin egen, ganske spesielle versjon av "We are the world", kvaliteten var vel så som så, men de så ihvertfall himla kule ut;) Etter de var det skolekoret sin tur, og de var faktisk både flinke, og så kule ut!!
Så kom vi endelig til det alle hadde venta på; nemlig avsløringa av den hemmelige vennen. Vi har hatt hemmelig-venn nå i noen uker, og det har faktisk vært det store samtaleemnet, for alle og enhver!!! Til og med personalet hadde hemmelige venner seg imellom. Mange ble overraska, andre ikke så overraska, noen hadde trukket sin beste venn, som allerede visste det fra før, og andre fikk litt kjeft fordi de ikke hadde gjort så himla mye, rett og slett vært en litt dårlig venn. Men det var heldigvis ikke så mange av de.
Kvelden ble avrunda med frukt, kaffe og kaker. Og deretter bar det til peisestua, for å henge en siste kveld der.

Det var utrolig trist å reise, selv om det er vanskelig å innse at vi ikke skal hverandre på så utrolig lang tid. Og en ting er sikkert, jeg kommer til å savne det fellesskapet vi har hatt her på Hald så sinnsykt mye, det er noe helt spesielt. Og jeg må si at jeg allerede gleder meg til våren igjen:) Kommer til å savne dere alle kjempemasse!!!!!!!!!!!

Til slutt noen bilder fra den siste kvelden vår på Hald:)

Det fantastiske skolekoret på Hald, legg merke til koreografien;)

Og ikke minst; vårt fantastiske "staff"

Victor med sin kule "pistola", som han fikk av sin hemmelige venn; MEG :D

Mitt siste bilde med Johnson for i år...

2006-10-04T08:40:00.000-07:00

Fikk litt problemer med å legge til flere bilder på den forrige posten, så prøver å legge til litt flere bilder fra African Night...

Ingelill og Myriam

Johnson and the gang doing the African Dance

Meg og Elise :)

2006-10-02T07:49:00.000-07:00

Lekedagen og African Niight :)

22.september var dagen for den afrikanske kvelden her på Hald. Vi innleda dagen bra, med artige forelesninger, eller aktiviteter/leker. Tina og Monica leda oss gjennom dagen med diverse leker av forskjellig slag, og det var egentlig helt utrolig morsomt!! Tror aldri jeg har ledd så mye i løpet av en dag. Den morsomste tror jeg var å spille Memory, med mennesker, det var hysterisk morsomt faktisk. Og vi hadde også kos i peisestua med varm kakao og eventyrlesing som vi avslutta med å leke "Frys". Artigartig. Meningen med dette var at vi skulle få tips og ideer til leker og aktiviteter som vi kan få bruk for i praksisperioden.

Så kom kvelden vi alle var spente på. The African Night, som afrikanerne lovte skulle være bedre enn Brazilian Night. Den starta med et afrikansk måltid, som inneholdt chapati, ris, bønner, ugali og noe kjøtt. Det var helt ok, er egentlig glad jeg ikke skal til Afrika;) De afrikanske jentene hadde kledd seg i sine nasjonale drakter, og var riktig så flotte. Etter maten gikk turen til "The Great Hall", der vi fikk en fantastisk presentasjon av de afrikanske landene som er representert her på Hald; Kenya, Uganda, Kamerun, Tanzania og Madagaskar. Jeg skal jammen ta en tur til Afrika, en gang i livet. Deretter ble det forskjellig underholdning. Mye afrikansk dans, sang og diverse leker. Og er det noe de afrikanerne kan så er det å danse altså. Vi stive nordmenn kan bare glemme å klare og gjøre det samme som de! For en rytme, og for en shaking!!! Etter underholdninga var ferdig var det dansing, var nesten som å være på diskotek i 9.klasse igjen, bare med afrikansk musikk. Men det var himla gøy, og tror de aller fleste syns det var artig å få prøvd seg litt på de afrikanske rytmene:) Selv om det ikke alltid var så lett, så fikk vi undervisning fra de afrikanske om vi ville/trengte det.

Her er noen bilder for å få litt innblikk i kvelden:)

2006-10-01T15:26:00.000-07:00

Nå tenker jeg at det kanskje kunne være greit å få ned noen tanker i forhold til at jeg faktisk snart skal reise... Om 9 dager er jeg faktisk i Lima, Peru!! Og akkurat nå er det en ganske sinnsyk tanke, og jeg kan egentlig ikke helt forestille meg det. Vanskelig å se for seg at en skal bo i et annet land, i mitt tilfelle i Peru, og at jeg skal skape meg en slags hverdag der. Lurer på hvordan en vanlig dag blir. Gleder meg til språkkurset vi skal ha i Lima. Da skal alle vi som skal til Sør-Amerika ha et felles språkkurs som varer i ca 3 uker. Vi er 4 stk som skal til Peru, og 6 stk som skal til La Paz og Santa Cruz i Bolivia. Så det blir sikkert kjempebra, godgjengen;) Under den perioden med språkkurset skal vi bo hos vertsfamilier, og jeg skal faktisk bo alene hos min familie. Det blir spennende, og jeg er igrunn ganske glad for det. Selv om jeg vet at det kommer til å bli veldig utfordrende i forhold til språket. Utrolig frustrerende å ikke kunne uttrykke seg, og ikke klare å si det man mener. Men det blir nok bra. Vi skal også litt rundt og besøke diverse mikrofinansprosjekter som Strømmestiftelsen har Lima, så det blir spennende. En ting er å høre om det, noe annet å se det med egne øyne.

En annen ting er at det sikkert blir kjemperart å reise fra Hald. Føler at vi har vært her så lenge, selv om det igrunn bare er 6 uker eller noe sånt. På fredag setter jeg kursen hjem, på gamle gode Valderøya, for å pakke om kofferten(e) og ta farvel til min kjære familie, som jeg faktisk ikke skal se på nesten 7 mnd. Det går nesten litt rundt for meg når jeg tenker på det, samtidig som det ikke går an å forestille seg det. Wææææ, så mange blandede følelser det går an å ha i hodet på en gang!!!! Rart hvordan disse følelsene påvirker en, på mange forskjellige måter. Og det er jammen ikke langt fra toppen til bunnen. Men heldigvis ikke så vanskelig å komme seg opp igjen heller. Jeg tror, eller igrunnen vet jeg, at jeg kommer til å savne alle folka her på Hald kjempemye. Vi har det så koselig her, og det føles så trygt og godt. Men det blir kjempebra å komme tilbake hit etter vi har vært ute, og dele erfaringer og opplevelser med noen som kan sette seg inn i min situasjon. Og plutselig kan alle de internasjonale snakke norsk, det blir sært altså. Nå går alt på engelsk, og vi snakker stort sett engelsk oss i mellom, uansett hvem man snakker med. Så det er en kjempebonus for oss som skal til Sør-Amerika; vi får trent engelsken vår masse her, og i tillegg lære spansk:)

Så som dere skjønner, er mine tanker og følelser om det å reise veldig blanda. Frykten for å føle utilstrekkelighet er ganske stor, jeg vet det kommer til å skje, derfor er det så skummelt å tenke på det. Tenk viss jeg ikke klarer å takle situasjonene jeg kommer til å havne i da??? Men som min kjære kusine sa til meg tidligere idag:"Er det noen som klarer å takle det, så er det du!" Jeg håper det stemmer, godt å høre slike ord, det varmer mitt hjerte!!:) Og det kommer til å være vanskelig med språket, så jeg gleder meg til jeg kan føle at jeg kan uttrykke meg greit, og ikke bare forstå hva folk sier til meg. Jeg vet jeg kommer til å savne familien min masse, for når ting er dritt, tenker man ofte på det trygge en har i livet, i mitt tilfelle; min familie. Savnet etter mine skjønne, herlige tantebarn kommer til å være spesielt stor, og det er lett å tenke på hva man går glipp av. Men jeg vet det kommer til å bli bra, på godt og vondt, og jeg vet jeg kommer til å få et bra år, dette er bare begynnelsen:)

Håper dere orker å følge med på bloggen min videre, og at jeg avogtil klarer å skrive noen kloke ord. Men det viktigste er at mine kjente og kjære kan få et innblikk i livet mitt, og det jeg opplever. Det blir nok litt terapi også dette her. Så håper jeg får tid til å oppdatere den etterhvert, at det ikke bare blir sånne skippertak, som jeg er ganske flink på;)

Men nå er det sent, og det er nå den siste uka her på høstkurset på Hald Internasjonale Senter og snart vender vi nesen sørover, motiverte, engasjerte, klare for å gjøre en forskjell, Vi hjelper folk i gang!!

Chao!!

2006-09-21T12:29:00.000-07:00

Action i Markens!

Mandag 18.september (som forresten var min 22-årsdag for de som ikke huska d;) ) var hele Act Now-gjengen på torget i Kristiansand, i anledning Internasjonal Uke, og stod på stand for Strømmestiftelsen. Det var helt utrolig gøy! I matchende sorte t-skjorter med slagordet "Vi hjelper folk i gang", delte vi ut gratis kaffe og boller, med en liten brosjyre på kjøpet, til de som befant seg i Markens tidlig en mandags morgen. "Vi i Strømmestiftelsen hjelper folk i gang, i Kristiansand med en bolle og kaffe på morgenen, i Sør hjelper vi folk med utdanning." Dette var noen av visdomsorda du kunne høre fra de entusiastiske Act Now'erne, og responsen var igrunn ganske god. Noen var desperate etter en kopp kaffe tidlig på morgenen, andre hadde hoppa over frokosten og var glad for en gratis bolle, mens andre var interessert i å høre mer om arbeidet til Strømmestiftelsen. Vi fortalte så godt vi kunne, og håper at vi kunne vise Strømmestiftelsen fra en god side. Vi hadde også en quiz folk kunne delta i, der premien er en gratis tur til et av Strømmestiftelsens prosjekter i Afrika eller Asia. Det er det man kaller en bra premie!!! I tillegg til å dele ut kaffe og boller, hadde vi diverse underh,oldning. Yessenia og Christina malte negler til de som ville det. Hver halvtime hadde Erick og gjengen capoeira-show, vi dansa litt afrikansk dans, koreografert av Neat, og Yessenia og Dino dansa litt boliviansk dans. Mye action og masse liv med andre ord! Dere som ikke var der gikk glipp av årets show;)

I år har Strømmestiftelsen mye fokus på utdanning. Vi tror at utdanning kan være til stor hjelp for å utrydde fattigdom. "Utdanning og utvikling henger uløselig sammen. Kunnskap åpner dører for den som vil utforske, påvirke og forandre. Strømmestiftelsens fokus er særlig barn som lever under risiko og usikkerhet ved å styrke deres oppvekstmiljø innen rammen av lokalsamfunnet."

Strømmestiftelsen jobber også med mikrofinans. Noe som er enda bedre enn å hjelpe folk, er å hjelpe folk til å hjelpe seg selv. Mikrofinans går ut på at folk (spesielt kvinner), kan låne penger til å for eksempel starte sin egen lille bedrift. På den måten kan de få et startkapital, og dermed lære å stå på egne ben, i stedet for å være avhengig av andres hjelp. I stedet for å gi dem mat en dag, lærer man dem å skaffe maten selv, slik at de kan bli mette hver dag, ikke bare de dagene noen hjelper dem ved å gi dem "milde gaver". Dette er et av stegene til å utrydde fattigdom, som i og for seg er et stort mål, men forhåpentligvis ikke uoppnåelig...

Dino og Yessenia danser boliviansk folkedans

2006-09-20T08:30:00.000-07:00

Brazilian night!!!!

7.september var altså den brasilianske nasjonaldagen, og i den anledning arrangerte brasilianerne "Brazilian night"! Kleskoden var gult eller grønt(fargene i det brasilianske flagget), og de aller fleste klarte fint å gjennomføre det. Mange brukte for eksempel anledningen til å ta på seg fotballdrakta til Brasil. Vi begynte kvelden med å få litt info om Brasil generelt, litt historie, og masse fine bilder. Så dansa Rafaela og Leandro litt for oss, helt til hele salen ble med på en slags brasiliansk polynese. Ble igrunn mer surring enn dansing, og det gikk ikke helt opp med gutt og jente, men det var jo morsomt likevel! Så ble kvelden avslutta i matsalen der de hadde laga brasiliansk mat til oss. Alt i alt; en morsom kveld:)

Andreas, Marit og Per

Camilla, Dino og Christina

Den brasilianske maten vi fikk servert

Silje, min kjære reisevenn og meg :)

2006-09-06T05:39:00.000-07:00

Tenkte at det kunne være greit å legge ut litt informasjon om akkurat det arbeidet jeg skal gjøre i Peru, på mødrehjemmet i Lima(CEDETEP), nærmere bestemt Villa Maria del Truinfo, som er et slumstrøk som ligger ca.1,5time utenfor byen. Her er det som står på Hald-siden om prosjektet:

"CEDETEP er en peruansk organisasjon som har som formål å forbedre forholdene for kvinner i Peru, og da spesielt tenåringsmødre. Dette søker de å oppnå gjennom å generere arbeid som gir kvinnene en bærekraftig inntektsgrunnlag, å promotere kvinnene som verdifulle samt å gi dem undervisning i organisasjonsprosesser. Alt for at kvinnene skal kunne bli permanent økonomisk selvhjulpne.

Sammen med Strømmestiftelsen har CEDETEP bygd opp prosjektet ”Senter for tenåringsmødre” i José Galves, en av de fattigste bydelene i Lima. Dette er et senter der gravide tenåringer kan komme og få et sted å bo, videre får de også tilbud om hjelp med både medisinske, juridiske og psykiske problemer. Mange av jentene, som er mellom 12 og 18 år, har hatt en barndom preget av incest og voldtekter. Og nå befinner de seg i en veldig vanskelig situasjon, ofte uten støtte fra verken foreldrene eller barnefaren. På senteret får de hjelp til å stabilisere sin situasjon slik at de kan flytte hjem, eller hjelp til å stå på egne ben dersom det er det de ønsker. Denne hjelpen går ut på å gi mødrene opplæring i å ta vare på barna sine, samtidig som de får mulighet til å gå på skole, og ta kurs i blant annet baking og frisering. Kursene foregår inne på senteret, og er åpne for både de unge mødrene som bor på selve senteret, og også for tenåringsmødre i samme situasjon men med bopel utenfor senterets vegger. Mens mødrene jobber med utdannelsen sin kan ungene være i senterets barnehage.

I tillegg til arbeidet på senteret driver prosjektet også forebyggende kampanjer på skoler. Disse kampanjene tar opp temaer som seksualitet, helse, ernæring, sosiale og juridiske forhold, og formålet er å minske antallet uønskede graviditeter blant tenåringsjenter. Man håper også at disse kampanjene kan være med på å øke bevisstheten i den peruanske storbyen Lima, omkring denne problematikken.

Lima er hovedstaden i Peru, og her bor nesten en tredjedel av landets befolkning. Byen er grunnlagt på en ørken, og dette fører til det uunngåelige faktum at det er sand så godt som over alt.

De frivilliges arbeid går hovedsakelig ut på å delta i hverdagslivet på mødresenteret. Følge jentene til legen, eller når de skal ut for å selge brød, hjelpe med lekser, passe på at jentene utfører alle pliktene sine, og kanskje skifte en bleie eller to i et knipetak. I tillegg til disse rent praktiske gjøremålene gjør man en stor forskjell bare ved å være der, ved å være tilgjengelig for jentene og vise at hver enkelt av dem blir sett, og hørt. "

Så ja, som dere ser, så høres det veldig spennende ut, syns jeg ihvertfall! Ingen tvil om at det blir en utfordring, på mange måter, men jeg gleder meg virkelig til å dra, til å møte alle de jentene som bor på senteret, håper at jeg kan gjøre en forskjell i livet deres, og faktisk bety noe for dem.

2006-09-01T00:17:00.000-07:00

Hola!!

Da er det vel på tide med en liten oppdatering her, har igrunn fått en del klager, så skal prøve å skjerpe meg;) Nå har vi vært 2 uker her på Hald, og det er igrunn litt rart, det føles så kort, samtidig som det føles lenge, fordi vi har opplevd så sinnsykt masse på så kort tid. De første dagene gikk til å hilse og snakke med folk, lære nye navn, og en haug med informasjon om alt mulig rart. Tror jeg har lært de fleste navna nå, men det var ikke så lett i begynnelsen å huske
hvem man hadde snakka med og ikke, og spesielt vanskelig var det å huske navna på de
internasjonale studentene! Men nå, har jeg kontroll:) Det er kjempeinteressant å snakke med de internasjonale, spør og grave om landene de kommer fra. Vær nysgjerrig, var beskjeden vi fikk en av de første dagene vi var her, og jeg tror jeg kan si at jeg har vært nysgjerrig:) Tror jeg skal prøve å være enda mer nysgjerrig!

Ellers så er vi kommet godt i gang med undervisningen, og har forelesninger hver dag, i diverse temaer. Noe av det vi har hatt om til nå er fattigdom(MAKE POVERTY HISTORY!!!), lederskap, info om Strømmestiftelsen,utviklingshistorie, konfliktløsning etcetc.:) Ganske interessante ting, og veldig interessante forelesninger. Mandag var vi på besøk på Strømmestiftelsen-kontoret i Kristiansand, og det var veldig koselig:) Fikk masse info om organisasjonen, og jeg må si at jeg virkelig liker det arbeidet Strømmestiftelsen gjør, og deres prinsipper! Så det var veldig bra. Etterpå var vi ute og spiste pizza med klassen. Kjempegøy å gjøre noe sosialt sammen bare oss på Act Now:) Så var vi på kino, før vi vendte tilbake til Mandal. Alt i alt en veldig vellykka dag:)

Ble mye på en gang d her, men blir sånn når man ikke skriver regelmessig!;)
Ihelga var vi på blåtur, til et leirskolested som heter Hynnekleiv, oppi landet et sted. På bussen dit samla de inn alle klokker og mobiler, så det var jo interessant. Uten mobil gikk helt greit, men det var litt slitsomt til tider å ikke ha klokke. Men det gikk faktisk himla greit, selv om jeg ikke aner når jeg la meg, og når jeg stod opp. Temaet for helga var "Team-building", veldig interessant. Vi starta lørdagsmorgen med litt undervisning i hvordan jobbe i team, og fikk forskjellige diskusjonsoppgaver vi skulle snakke med teampartneren vår om. Så gikk turen uti skauen, eller på fjellet, som mange av de internasjonale studentene ville si, men det var egentlig bare en haug. Der løste vi forskjellige teamoppgaver vi fikk, spiste blåbær, masse blåbær!, hadde vannkrig og ja, gikk i skauen. Første oppgava vi fikk var at den ene skulle være blind, og den andre skulle lede den blinde rundt i skauen, etter en rute som gruppelederen vår viste oss. Det var igrunn ganske gøy. Og det var ikke sånn at vi fulgte en sti liksom, vi gikk bare midt i skauen, i myra og maaasse lyng. Så det var moro, og jeg og Silje, som jeg skal reise til Peru sammen med, fungerte kjempebra sammen!! Så det lover bra for de 7 mnd vi har foran oss;) Det var igrunn lettest å være blind, og bare bli leda av Silje, føltes så trygt. Men det gikk igrunn greit å lede. Så konklusjonen på hele greia var vel at man må støtte hverandre i situasjoner der man ikke strekker til selv, tørre å spørre om hjelp når man ikke føler seg helt 100%. Så det var igrunn en lærerik dag for oss alle:) Alle gruppene lagde vært sitt innslag til kvelden, så det var en ganske moro underholdningskveld på lørdagen. Vi var også nede ved elva, tente opp bål, spilte gitar og sang og noen delte noen kloke ord sånn litt etterhvert. Veldig koselig:)

Så alt i alt har jeg det helt supert her på Hald, og ser enda mer frem til å reise nå!! Avogtil vil jeg bare reise med en gang, men tror igrunn det er greit å være her litt til også!:) Vi får vite de negative tinga sånn litt etterhvert, så kan være greit å vite litt av de også;) Veldig greit å kunne forberede seg litt. Idag kommer noen av de studentene som var på de praksisstedene som vi skal til, på besøk her, for å gi oss litt info å sånn, så det er bra! Følelsene er veldig opp og ned for tida, om det at jeg skal reise, og slik kommer det nok til å være hele oppholdet her, men prøver å snakke med folk, og dele tanker med de andre, for jeg tror det er veldig viktig. Og det er igrunn lett å snakke med folk her, fordi vi er så mange i samme situasjon.

Men nå er det frukttid her på skolen, og må prøve å finne ut noe mer om religion i Peru! Håper dere orker å lese alt, og at dere syns det ihvertfall er bittellitt interessant å lese bloggen min, blir forhåpentligvis bedre når jeg har reist, og får delt litt mer meningsfylte tanker!:)

God bless!:)

-Stine

2006-08-19T09:10:00.000-07:00

Hola alle sammen!

Nå har jeg fått laga meg en liten blogg her, som skal være dedikert til mitt opphold i Peru, men jeg kommer sikkert til å skrive litt mens jeg er her på Hald også. For dere som ikke har fått det med dere, så har jeg akkurat begynt mitt skoleår på Hald Internasjonale Senter i Mandal. Dette inneholder 7 uker i Mandal, på forberedelsekurs, 7 mnders praksisopphold i Peru(reiser 10.oktober), og deretter et avsluttende 7-ukers kurs i Mandal igjen i mai-juni. Veldig spennende. Det har starta veldig bra, så jeg ser frem til fortsettelsen.

Nos hablamos!!